Jeg har i flere år tenkt mye på hva anerkjennelse gjør med et menneske. Ikke nødvendigvis den symbolske, høytidelige eller offentlige anerkjennelsen, men den langt mer grunnleggende erfaringen av å være inkludert i et annet menneskes forestilling om verden, av å oppdage at noen har tenkt på deg, at du allerede fantes i tanken deres da de sa «vi».
Det er noe eget ved å kjenne at man ikke først må melde sin ankomst, forklare seg eller be om å bli regnet med, men at man allerede er omfattet av det fellesskapet den andre ser for seg. For som vi alle vet: Tilhørighet er skjør. Poeten Athena Farrokhzad skriver så vakkert om den som et speil: Knuses det, kan det settes sammen igjen, men i speilbildet vil det alltid mangle et skår.
Jeg tror det samme kan sies om hvordan dette speilet bygges, at det blir sterkere og står stødigere jo flere som er med på å lime det bit for bit sammen, gjennom de små og store erfaringene av å se, høre og anerkjenne hverandre som likestilte borgere. For som Nordahl Grieg skrev; vi er så få her til lands, hver fallen er bror og venn. Kanskje er det nettopp derfor det betyr så mye hvordan vi holder hverandre innenfor forestillingen om hvem som hører til i landet vårt, hvem som uten forbehold får være en del av dette vi-et.
Likevel kan man gå lenge med en følelse av at medlemskapet i Norge er betinget, at fellesskapet først og fremst tilhører majoriteten, mens ens egen plass i det kan trekkes tilbake, bestrides eller gjøres avhengig av hvem som spør.
Gjennom hele min norske oppvekst visste jeg at jeg hadde passet, at jeg behersket det norske språket, kjente kodene, hadde norske venner, gikk på norsk skole og levde livet mitt her, men likevel var det forbausende lite ved min norskhet som kjentes uangripelig, som noe som ikke kunne ranes fra meg, forhandles om eller kreves forklart.
Jeg måtte på et vis stadig vise en kvittering uten å ha kjøpt noe, som om det hvilte på meg å dokumentere en tilhørighet andre kunne bevege seg gjennom uten å tenke over at den en dag kunne bli satt spørsmålstegn ved. Det var alltid mulig at noen kunne be meg redegjøre for det jeg selv opplevde som selvfølgelig, som om det ikke var nok å høre hjemme dersom ikke også andre var villige til å anerkjenne at jeg gjorde det.
Så sto kong Harald i kongeparets egen hage i 2016 og sa:
«Norge er langstrakt og spredt bebodd. Men Norge er fremfor alt mennesker. Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn er også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden. Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra. Hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem er der hjertet vårt er. Og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser. Nordmenn er rike, fattige og midt imellom. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.»
Det kom en lett humring fra gjestene, men for meg var det ingenting lite ved det øyeblikket. Jeg tror ikke jeg før da hadde forstått hvor sterkt jeg hadde lengtet etter å høre noe slikt fra nettopp det høyeste av alle hold.
Jeg hadde på det tidspunktet levd elleve år i Norge, og likevel betydde disse ordene mer for min følelse av å høre hjemme enn nesten alle de andre bekreftelsene jeg hadde samlet opp gjennom årene. De betydde mer enn passet, språkbeherskelsen, skolen, vennene og kjennskapen til de norske kodene, ikke fordi disse tingene var uviktige, men fordi kongens ord kom fra et sted jeg ikke selv kunne produsere et bevis fra. Det var ikke jeg som enda en gang forklarte hvorfor jeg var norsk eller forsøkte å gjøre min egen tilhørighet forståelig for andre. Denne gangen var det noen andre som hadde tenkt på meg først. Jeg var blitt regnet med før jeg rakk å be om det, og den som hadde regnet meg med, var ikke hvem som helst, men kongen selv.
Det var kanskje nettopp dette som gjorde anerkjennelsen så sterk: Han ba ikke mennesker som meg om å bevise at vi fortjente en plass i Norge før han omtalte oss som norske. Han stilte ingen betingelser, krevde ingen redegjørelse og ba oss ikke forklare hvor vi egentlig kom fra. Han beskrev ganske enkelt hvem nordmenn var, og innenfor den beskrivelsen fantes mennesker som meg. Kongen utvidet ikke Norge for at jeg skulle få plass i det. Han snakket bare som om jeg allerede hadde plass.
Det kan høres beskjedent ut, nesten selvfølgelig, men det er nettopp selvfølgeligheten som betyr noe når ens tilhørighet så ofte har vært behandlet som et spørsmål. Den som hele livet har blitt regnet med, trenger kanskje ikke den samme bekreftelsen utenfra. For den som derimot har erfart at andre kan sette spørsmålstegn ved noe så grunnleggende som retten til å si «vi», kan det være vanskelig å beskrive hva det gjør å høre den øverste representanten for landet bruke dette ordet på en måte som også omfatter deg. Jeg hadde ikke sneket meg inn i kongens Norge gjennom en bakdør. I hans fortelling om landet var jeg allerede der.
Jeg kan fremdeles se tilbake på hvor mye rakere jeg ble i min egen holdning til at jeg hørte hjemme etter den talen, som om noe jeg lenge hadde visst om meg selv, men aldri helt hadde fått hvile i, fikk en annen tyngde da det ble sagt fra øverste hold. Ikke slik at alle spørsmål om tilhørighet forsvant den dagen, eller at andres blikk plutselig mistet sin kraft, for et menneskes forhold til et land bygges gjennom tusen små møter, gjennom mennesker som åpner og mennesker som lukker, gjennom vennskap, skolegårder, arbeidsplasser, naboer, språk, kjærlighet og alle de tilsynelatende ubetydelige øyeblikkene der man enten blir regnet med eller holdt utenfor.
«Noe i meg rettet seg opp»
Men noe i meg rettet seg opp.
Det kom en større selvfølgelighet inn i min egen opplevelse av norskheten, en følelse av at dette ikke lenger bare var noe jeg hevdet på egne vegne og måtte forsvare dersom noen utfordret meg på det. Kongen min hadde sagt det.
Kanskje traff ordene også så sterkt fordi de kom fra akkurat ham. Jeg hadde lenge hatt en egen varme for kong Harald, som gjennom årene hadde fremstått for meg som et skjønt og varmt menneske, anerkjennende og oppriktig interessert i menneskene han møtte, med en humor som aldri virket anstrengt og med en tydelig glede over å le og få andre til å smile. Det var noe folkelig ved ham som ikke virket påtatt, en måte å være konge på uten at mennesket forsvant inn i rollen, og i møtene hans med andre syntes jeg ofte at jeg kunne ane en nysgjerrighet og vennlighet som gjorde avstanden mellom konge og menneske mindre enn den på papiret måtte være.
Gjennom alle disse små offentlige øyeblikkene hadde jeg dannet meg en magefølelse av hva slags menneske han var, slik man gjør med et menneske man ser igjen og igjen. Da han holdt talen i 2016, opplevde jeg at denne magefølelsen hadde hatt rett. Han hadde sett noe jeg trengte at noen med hans plass i landet skulle se, og han hadde sagt det høyt, enkelt og uten forbehold. For meg ble det en bekreftelse som festet seg langt dypere enn jeg den gangen kunne forklare, fordi den gjorde norskheten min litt mindre avhengig av hva andre måtte mene om den.
Det var dette kong Harald gjorde for meg den dagen i 2016. Han fortalte ikke bare Norge hvem nordmenn var. Han gjorde noe med min opplevelse av hvem jeg hadde lov til å være i Norge. Jeg var allerede skrevet inn i hans forestilling om landet, allerede til stede i det vi han snakket om, og kanskje er det den enkleste måten jeg kan forklare hva anerkjennelse har betydd for meg: erfaringen av å oppdage at et annet menneske hadde gjort plass til meg i sin verden, uten at jeg først hadde måttet be om plassen.
Kongen min hadde tenkt på mennesker som meg. Og derfor kunne jeg, litt rakere enn før, tenke på Norge som mitt land, mitt hjem.
Hvil i fred, aller kjæreste medmenneske, du er og forblir det fremste eksemplaret på norsk kulturs raushet, godhet og inkludering. Hvil i fred, kjære kong Harald!
