Ute i Østersjøen ligger Åland med sine tusener av øyer og skjær, men kun litt i overkant av 30.000 mennesker. Dersom du tar ferga over fra Sverige er det lite som tyder på at du kommer til et annet land utenom det ålandske flagget og teleoperatøren som ønsker deg ‘velkommen til Finland!’. Øya er selvstyrt, demilitarisert og blir gjerne kalt fredens øyer. Utenfor Ålands regjeringskvartal kan man se en original kopi av Carl Fredrik Reuterswärd sammenknøvla revolver. Når man ruller av ferga åpner det seg et flatt og frodig landskap, med viker, vann og blandingsskog. Ikke minst finnes det epletrær – sju av ti finske epler kommer faktisk herfra! Etter hvert som vi begynner å kjøre rundt på øya, tuner vi etter hvert inn på lokalradioen som etter hvert går i gang med et kvarters reportasje som dreier seg om bråk fra noen rånere. Et relativt fredelig sted, tross alt, tenker jeg. Det har imidlertid vært mer dramatiske tider på Åland. Rundt omkring på øyene kan man finne bygdeborger helt tilbake fra folkevandringstiden. Hit må lokalbefolkningen ha rømt når farer truet i horisonten.
Geografien rundt Østersjø-regionen har både lagt til rette for eventyrlig handel og rikdom, men også militarisering og konflikt. I boka «An outline of economic geography» drar den britiske sosialistiske geografen J.F. Horrabin paralleller mellom Middelhavet og Østersjøen. Begge er innlandshav som er relativt enkle å navigere og har bundet land sammen. Mens fønikerne slo seg opp som handelsfolk i Middelhavet var det etter hvert hanseatene som kontrollerte den svært lukrative handelen i Østersjøen. Siden er mange slag blitt utkjempet for å kontrollere mest mulig av dette ‘Nordens Middelhav’, mellom svensker, dansker, russere – og selvfølgelig en og annen engelskmann.
Etter århundrer med svensk kontroll av Åland, var det slutt etter at Russland gikk seirende ut av finskekrigen i 1809. Øygruppa ble dermed den vestligste utposten i et keiserrike som strakte seg østover helt til Alaska. Etter Russlands nederlag i Krimkrigen ble Åland demilitarisert i 1856, og den kolossale russiske festningen Bomarsund ble lagt øde. Nå føyer den seg inn i rekken av ruiner av fortidige forsvarsverk på øya som minner oss på at andre, mer konfliktfylte tider også har formet landskapet på ‘fredens öer’.
