Noen vandringer foregår best i fantasien. Det hadde regnet hele ettermiddagen. Ikke voldsomt, bare et slikt regn som gjør gatene blanke og menneskene stille. Jeg gikk der uten mål. Som om kroppen fortsatte av gammel vane mens resten av meg allerede hadde stanset et annet sted. Jeg passerte de samme gatene jeg hadde gått i som ung, men minnene klarte ikke lenger å fylle tomrommet de en gang hadde gjort.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
