TILBAKE TIL ØDE­LAN­DET

I will show you fear in a handful of dust.

«The Waste Land», T.S. Eliot

Hvil i fred, Jolly Crispin. Byens billigste bed & breakfast, som aldri serverte frokost, men kunne tilby narkotika, er for lengst lagt ned. I lokalene fins nå et mystisk vaskeri, som folk mistenker vasker andre ting enn bare joggebukser og bh-er.

Frisørsalongen rett ved, der eksen hennes fjernet manken den gangen, vel vitende om at hun kom til å bli sur, har skiftet eier. Lenger opp i West Street, som engelskmennene begynte å kalle East Street på grunn av alle østeuropeerne, lå kiosken som solgte henne ulovlig importert Marlboro Gold. Skiltet er borte og vinduet dekket med kryssfiner.

På en bru strener en fyr forbi med en AK-47 tatovert langs kjevebeinet, med munningen mot haka. Om et par timer blir det mørkt i Boston i Lincolnshire, stedet som en gang ble kåret til «Storbritannias mordhovedstad». Aleksandra Berezina triller barnevogna mot kirketårnet som vokter byen, gjennom tomme gater der patriotene nylig har stripset det engelske flagget, med rødt georgskors på hvit bunn, på absolutt alle lyktestolper.

Hundre tusen miles

Ti år har gått siden vårdagen hun dro rett fra skiftet på salatfabrikken, med kalde hender etter timene på kjølerommet, for å plukke opp Vitalij etter hårklippen. De møttes i Boston nyttårsaften 2015 og fant tonen kjapt. Begge var unge, frie sjeler fra Vilnius i Litauen og hadde kommet til England på jakt etter jobb og en framtid.

Aleksandra var 25 og aleinemor til to gutter, Vakaris på fem og Dovydas på fire. Vitalij hadde akkurat flyttet inn til dem. Samtidig som de tok fatt på det nye livet sammen, gjorde britene seg klare til en folkeavstemning om de skulle bryte med Den europeiske union.

I Boston, et par timers kjøring nordøst for London, snakket alle om den frie flyten av arbeidskraft fra det østlige Europa. Innvandrerne som jobbet ute på åkrene og ved samlebåndene, var blitt for mange. Kombinert med regjeringens økonomiske innstramminger ble både klasserom, venterom og begeret gradvis overfylt.

«Det er ikke hundre, men hundre tusen miles fra Boston til London»

— Lastebilsjåføren Gonzo

«Take Back Control», lød slagordet til de som ville ha utmelding. Da resultatet kom 23. juni 2016, hadde de vunnet, og kretsen med aller høyest andel stemmer for en såkalt brexit – 75,6 prosent – var Boston i Lincolnshire. I hovedstaden skjønte verken analytikerne eller politikerne noen ting. Den lokale lastebilsjåføren Gonzo, som fikk kallenavnet etter Muppet Show-figuren på grunn av snyteskaftet, hadde følgende forklaring: «Alt jeg har lært om avstander i jobben min, gjelder ikke i politikken. Det er ikke hundre, men hundre tusen miles fra Boston til London.»

Gapet han snakket om, viste seg å finnes overalt. Slik ble brexit starten på en serie internasjonale, storpolitiske sjokk, som fortsatte med seieren til Donald «Make America Great Again» Trump seinere samme år, og som aldri har tatt slutt. Nå er sirkelen i ferd med å sluttes i Boston og Storbritannia, stedet der skjelvet startet – og der Aleksandra har født en liten gutt inn i en ny ulvetid.

Én by, to brudd

Kanskje det skyldes vraket som kommer til syne hver gang elva synker. Å gå rundt i Boston kjennes i alle fall som å vandre blant rekvisittene i diktet «The Waste Land» av T.S. Eliot. Verket kom i 1922, etter massedøden i skyttergravene, mens Vesten var i oppbrudd og, som i dag, sto foran skjebnesvangre valg.

April er den grusomste måneden, heter det i åpningsstrofen. For selv om våren er syriner og begjær i fri utfoldelse, er årstida også en påminnelse om alt som ikke vil vokse, de som aldri kommer tilbake og kilder som har tørket inn for godt.

Da Aleksandra fortsatt bodde i gata som heter Rose Place, fortalte Vitalij at han ikke kom til å gi henne blomster, fordi han heller skulle dyrke en hage til henne. Men forholdet ble tornete. Parallelt med den langdryge og smertefulle skilsmissen mellom Storbritannia og EU, gikk Aleksandra og Vitalij gjennom sine opp- og nedturer. Og omtrent da bruddet mellom britene og Brussel ble fullbyrdet, flyttet Vitalij ut.

Aleksandras håp var at misnøyen blant bostonittene i det minste kom til å dempes etter utmeldingen, fordi brexit-tilhengerne vant og skulle få viljen sin. På en god dag er Boston tross alt som en episode fra «Med hjartet på rette staden», med sladder på puben og søndagsstek på bordet, kanskje forstyrret av et ubeleilig drap. På sitt aller beste er Boston en fredagskveld med karaoke på Robin Hood Inn, som nå er nedlagt, der folk pleide å synge favorittlåtene sine og danset sammen til «I Will Survive».

På en dårlig dag er Boston en knust flaske i ansiktet, kropper besatt av syntetisk zombie-dop og en mann som sykler gjennom folkemengden på torget mens han skriker YOU FUCKING ROMANIAN SCUMBAGS. På sitt aller verste er Boston, som i gamle dager var en av Englands viktigste og stolteste havnebyer, ikke bare søppel, men lik i elva, som den fiskeren Albert Horrey fant en gang.

Et barn er født i brexit-land

Da hun ble singel igjen, skaffet Aleksandra seg en border collie. Hun fant den på en kennel, ensom i et hjørne, og valgte hunden fordi den var svakest og ble plaget av de andre. Navnevalget endte på Alica, siden «Alice i Eventyrland» er Aleksandras yndlingsbok.

Nå er Aleksandra alt annet enn aleine. Katten Freya sitter som en dronning på vaskemaskinen, som for tida er fylt med klærne til fem personer: Aleksandra, sønnene Vakaris og Dovydas, som nå har blitt 15 og 14, hennes nye samboer Edson og deres åtte uker gamle barn, som heter Bjorn.

Aleksandra løfter gutten opp fra vippestolen og setter seg i sofaen med ham på armen, før pappa Edson Teixeira, som har stått på kjøkkenet og varmet morsmelkerstatningen, rekker henne flaska.

– Hva er temperaturen?

– 37,1. Vent litt hvis den bør være kjøligere.

– Nei da, det er passe.

Etter fødselen ammet hun, men Bjorn kastet opp mesteparten av morsmelka. På sykehuset ble spedbarnet satt på antibiotikakurer som ikke hjalp, ingen virket å vite noen ting, og Aleksandra forbannet brexit da hun skjønte hvor dårlig bemanningen var blitt. Flere av de utenlandske legene og sykepleierne har reist. Hun kranglet seg til at de skulle sendes til Nottingham, en større by, der Bjorn raskt ble operert i magen.

I stresset forsvant melka hennes. Den bare tørket inn. Da Aleksandra ble forsikret om at alt kom til å gå bra med gutten, låste hun seg inne på sykehustoalettet og ble der. Før hun gikk ut til de andre igjen, gned hun bort tårer og tok på seg et smil.

Idet de kom hjem, gikk hun i stykker. Aleksandra hadde aldri før følt seg så maktesløs. Mora hennes, som også pleide å bo i Boston, har flyttet tilbake til Litauen. Selv om Edson gjorde så godt han kunne, følte Aleksandra seg som en forlatt unge.

Heldigvis kommer ikke Bjorn til å huske noe av dette. Når han lager en grimase og til slutt åpner øyelokkene, mykner Aleksandras ansikt. Hun sier til Edson:

– Øynene hans er så reine.

Jenga-tårnet falt

Man trenger ikke engang se nøye for å finne T.S. Eliots setninger i landskapet. Når han spør hvem «de hettekledde hordene» på den sprukne jorda er, kunne svaret vært alle de unge mennene fra Romania og Bulgaria i joggedress ute på åkrene, der de høster brokkoli og blomkål for luselønn dagen lang.

Paradoksalt nok har denne gruppa innvandrere, som Boston-velgerne ville ha vekk, vokst etter brexit på grunn av et smutthull i loven. Mange av de polske og litauiske familiene har dratt. Noen må plukke grønnsakene som dyrkes her, og den innfødte befolkningen har ingen planer om å gjøre det selv. Og når Eliot snakker om «fallende tårn», gamle ordener som raser, vekkes et minne fra brakka på bilopphoggeriet noen år tilbake.

Der prøvde skraphandleren David «Trig» Sherwin å forklare en bekjent hva brexit handlet om. Den gangen sa Trig at EU var som et svært Jenga-tårn, der Storbritannia var en av de viktigste brikkene. Nå skulle britene trekke brikken ut, og da kom hele konstruksjonen til å vakle.

I den samme brakka må Trig, som nå har bikket 50 og har jobbet på skraphaugen halve livet, konstatere at det til sommeren har gått et tiår siden folkeavstemningen. Brexit ble ikke som han håpet. Trig ferdes aldri i Boston sentrum lenger, folk sier det er som å være i Romania. Og se på alle båtmigrantene som kommer over kanalen. Hvor er den britiske marinen? Hæren?

Egentlig burde han gi opp dette drittlandet og dra på eventyr. Trig kunne tenke seg å utvandre til USA, følge i fotsporene til pilegrimsfedrene som seilte fra Boston for hundrevis av år siden og endte opp med å grunnlegge byen med samme navn i Massachusetts. Hadde ikke Trig hatt unger og barnebarn her, skulle han gjort det.

«No retreat No surrender»

Da Aleksandra var tidlig i 20-årene og nettopp blitt tobarnsmor, hadde hun fortsatt store drømmer. Hun ville bli sosialarbeider, og i søknaden om studieplass i Boston sto det:

Jeg har alltid vært sikker på hva jeg vil gjøre i livet: hjelpe mennesker. Jeg er en aleinemor med to små gutter, og jeg vil at de skal vokse opp i en bedre verden.

Hun måtte droppe studieplanene for å prioritere arbeidet med å pakke salater hos selskapet Freshtime, der hun etter hvert ble linjeleder. Da Aleksandra seinere klarte å få en stilling i bemanningsbyrået Ambitions, var det et stort karrieresteg. Plutselig satt hun på kontor og rekrutterte andre innvandrere til jobber hun selv pleide å ha. Men etter å ha slitt seg ut der, fordi hun ble tatt for gitt og nedlesset med arbeid, og siden hun hadde sett fra innsida hvordan systemet både utnytter og utnyttes, fikk Aleksandra nok.

Mens hun var gravid med Bjorn, sa Aleksandra opp og begynte å jobbe i kassa på et supermarked, for minstelønna på 12,2 pund i timen – altså 156 kroner. Tidspunktet for byttet var verst tenkelig, fordi hun nå ikke får mammapermisjon. Edson rister fortsatt på hodet av beslutningen.

Bjorn har spist ferdig, og pappaen holder barnet i sine hender, som til vanlig skrur sammen barnemøbler på Millhouse-fabrikken, også de for minstelønn. Edson, som er født i Angola og oppvokst i Portugal, har også jobbet en del som dørvakt på nattklubben Pirana, som drives av en tyrker han kjenner og der den slaviske technoen er så høy at man får arytmi av bare å stå i smuget utenfor inngangen.

På den ene underarmen har Edson en fersk tatovering, «Sasha», som er kjælenavnet til Aleksandra. Kroppskunsten hennes har på sin side blitt blassere med årene, men skriften på ryggen synes fortsatt godt. «No retreat No surrender». Ordene har vært med henne i tykt og tynt; da noen fulle engelskmenn jagde henne på vei hjem en sein kveld; da Vakaris og Dovydas ble skvist ut i grøfta av voksne folk mens de syklet; da en fremmed mann på gata hånet Aleksandras arbeidsklær og ba dra tilbake dit hun kom fra.

På et tidspunkt gjorde hun nettopp det, flyttet til Litauen med ungene og Vitalij. Men fordi den som først har utvandret, aldri kommer helt hjem igjen, ble retretten midlertidig. Boston trakk dem til seg igjen, som en sump.

Livets sykkelhjul

Nå ser Trig en velkjent varebil parkere utenfor portene. Der kommer Albert, den pensjonerte fiskeren som har tatovert «Milk» over den ene brystvorta og «Beer» over den andre, vaggende mellom sølepyttene. Albert Horrey, som er enkemann, kommer som vanlig for å se etter ting på skraphaugen som han kan få bruk for.

En gang krabbet han inn i en av bilene som skulle knuses, for å se om han fant noe av verdi. Kranføreren visste ikke at Albert var i kjøretøyet, så han grabbet tak i karosseriet med jernkloa og løftet det i været mens gamlingen rullet rundt inni. Albert holdt på å stryke med, men har fortsatt å komme.

Han går rett bort til en halvfull tilhenger og spør eieren om han kan ta en titt, men har allerede sett seg ut sykkelen, nærmere bestemt det ene gjenværende hjulet. Albert er 84 og har vært inn og ut av sykehuset i det siste, men føler seg som 30. Da han var enda yngre, spant han rundt i gatene her med resten av sykkelgjengen sin, Boston Skid Kids.

Albert løfter ut sykkelen og triller den på bakhjulet bort til Trigs verksted, der diverse utstyr henger på en vegg. Over baufilene, startkablene og skiftenøklene står det en tydelig, håndskrevet beskjed: «Fucking hands off».

Da Trig går forbi, får han øye på ryggen til sin aldrende venn, som står bøyd over sykkelen.

– Går det bra, Albert?

– Æsj, jeg får ikke løs det hersens hjulet.

Alberts hender arbeider flittig. Fingrene på høyrehånda er merket «Love». På venstrehånda sto det «Hate», men der har blekket blitt borte med tida.

– Jeg har noen skiftenøkler der borte, veit du, sier Trig.

– De har jeg allerede finni.

Trig ler for seg selv.

– Gode, gamle Albert.

Albert klarer til slutt å røske løs sykkelhjulet og holder det fram som en trofé.

– Hah! Du veit, den enes skrot er den andres skatt.

Trig, som har mistet faren, setter pris på Alberts faste besøk og lar ham holde på. For Albert, som har mistet sønnen, er Trigs skraphaug hans andre hjem.

Bostons egen Trump

Selv om Albert kaller dagens Boston «a shithole», er andre uenige. Grøntområdet i sentrum har blitt oppgradert med skatepark. Byen har fått et nytt flomvernsystem. Og i et av de ærverdige, tidligere offentlige byggene har The Arundell Hotel nettopp åpnet dørene. På innsida er gulv og vegger dekket med svarte, marmorlignende plater og fugene ispedd glitter. Det fins ingen resepsjon, bare to forgylte løvehoder som flankerer trappa, der rekkverkene av jern har fått noen strøk med gullmaling på seg. «I Love Rock ’n’ Roll» strømmer ut av noen usynlige høyttalere.

Hotelleieren er Bostons beryktede eiendomsmogul, Alistair Arundell. Om noen har blitt rike på innvandringen i området, er det ham. Arundell slo seg opp med å kjøpe opp bygg etter bygg, som han stykket opp i små, overprisede rom og leide ut til migrantarbeiderne – blant dem Aleksandra. Av de mer enn 20 selskapene som er oppført i Arundells navn, er en rekke hoteller og firmaer som driver med reingjøring og oppussing. Han har ansatt masse folk fra Polen og Baltikum, fordi han syns de er de flinkeste og mest arbeidsomme. Arundell endte til og med opp med å gifte seg med en latvisk kvinne. Hvordan var det han en gang beskrev dette økosystemet? It’s a circle of life.

Derfor var Alistair Arundell imot brexit. Men han er også en pragmatisk mann med politiske ambisjoner. Før var han i De konservative, men ved lokalvalget i fjor stilte han for partiet som siden har blitt det mest populære i landet og regionen: Reform UK, som ledes av tidligere brexit-general Nigel Farage. Partiet mener blant annet at Storbritannia er «invadert» av migranter og vil massedeportere opp mot 600.000 papirløse.

Reform vant overlegent her i området, og Arundell ble valgt inn til Lincolnshire-administrasjonen. Men fordi han også fortsatt er sjef i alle disse selskapene, holder han lav profil. Så når en solbrun og sølvgrå Arundell ankommer sitt nyeste hotell og stiger ut av bilen, omdirigerer han alle spørsmål til partikontoret, kanskje fordi han vet at onde tunger omtaler Alistair Arundell som Bostons egen Donald Trump.

Aleksandras ti bud

Vakaris må bøye hodet for å ikke stange når han kommer ned trappa. Aleksandra sier hei fra kjøkkenet og lurer på hvorfor han ikke hilser tilbake, og Vakaris svarer at det jo ikke står noe på tavla om at han må det.

I stua henger familiens regler, ti bud som Aleksandra har hengt opp: «Si alltid sannheten. Del. Gjør så godt du kan. Si jeg er glad i deg. Vær takknemlig. Vis medfølelse. Elsk hverandre. Le høyt. Hold det du lover. Sett andre foran deg selv.» Ganske riktig, ingenting om å hilse.

Det er fridag, så skoleuniformen blir hengende, og Vakaris roter rundt i en kommodeskuff. Aleksandra ser at han tar ut en ny T-skjorte.

– Vakaris, det der er ikke noe du kan gå med i byen.

– Hva snakker du om?

– Kom igjen, du tiltrekker deg negativ oppmerksomhet!

Vakaris trekker T-skjorta over hodet. Plagget er kjøpt på nettsida til den ironiske internettartisten Lil’ Yung Swag Bag, og framsida er dekket med ordene «Mutated Pedophile Diddy Blud Gorillas» i grelle farger.

Mora prøver å berolige seg med at eldstesønnen i det minste er flink på skolen. Vakaris er god i matte, kjemi og realfag generelt. Han vil bli kjemiingeniør og kanskje jobbe innenfor farmasi, fordi han vil utvikle en pille som kan få Aleksandra til å faktisk slutte å røyke.

Lillebroren Dovydas er den eneste fra trinnet som har kommet inn på såkalt grammar school, som krever toppkarakterer. Han elsker å lage animasjonsfilmer på Roblox Studio, og skammer seg ikke over å være del av en gjeng som blir kalt «nerd squad». Dovydas skal prøve å bli advokat, fordi han vil forsvare folk som trenger det.

«Før var folk bare sinte. Nå har de mistet skruplene»

— Aleksandra

Herregud, som tida har flydd. Aleksandra, som pleide å være superhelten til Vakaris og Dovydas, innser at hun nå bare er luft. Brødrene er blitt så store at når de er i klinsj, sliter selv Edson med å skille dem. Aleksandra mener Vakaris er som en vulkan. Han er så lukket, som da han var mindre, men med så mye mer sinne i seg. Hun var akkurat i enda et møte med rektor, på grunn av en slåsskamp som oppsto fordi noen hadde ramponert sykkelen til Vakaris og kalt ham stygge ting.

Samtidig er han så omtenksom. Vakaris følger ofte andre i klassen hjem, fordi de ikke har noen å ta følge med, selv om det betyr at han må gå aleine tilbake.

Dovydas sover fortsatt, selv om klokka er tre på ettermiddagen. Vakaris hørte fra køyesenga, der han prøvde å sove, at broren spilte med noen i USA til fem på morgenen. Vakaris setter seg foran sin egen datamaskin og spiller Minecraft, slik han gjorde da han var fem, og en av de andre spillerne spør gjennom høyttaleren hvor figuren til Vakaris befinner seg.

– Jeg er i slottet mitt. Hei, jeg er under angrep! Noen har erklært krig. Oh my days!

På tv-skjermen i stua stiger søyler med svart røyk opp fra ruiner i Midtøsten.

Spåkonas advarsel

Et sted i «The Waste Land» legger Madame Sosostris, en klarsynt som visstnok var Europas klokeste kone, fram sine tarotkort. Blant dem er «Hjulet», som er et bilde på syklusene mennesket er fanget i – fødsel og død, endeløs higen, vekst og kollaps. Et annet kort hun viser, er en druknet, fønikisk sjømann. Frykt drukningsdøden, advarer spåkona.

Som tidligere fisker vet Albert det meste om vannets farer. En gang gikk han uti elva Witham for å fjerne det han trodde var en utstillingsdokke som hadde viklet seg inn i propellene på fiskebåten til kompisen. Da Albert snudde dokka, så han at det var et lik. Øynene var borte, sikkert på grunn av krabbene. Han leste uansett seinere i avisa at stakkaren var en mann fra Cambridge som hadde vært savnet. En belønning var utlovet til den som fant ham, men Albert sto ikke igjen med noe annet enn to blaute bein.

I samme elv, i oktober 2018, ble en ung kvinne reddet fra den strie strømmen. Lokalavisa Boston Standard kunne rapportere om en dramatisk redningsaksjon, mens Lincolnshire Live vinklet på et sitat fra mannen som hadde berget kvinnen. «’I couldn’t watch her die’ – Heroic hotell boss jumps into River Witham to save woman from drowning», lød overskriften.

Den heltemodige hotellsjefen var Alistair Arundell. Til pressen sa Arundell at hans lidenskap for vannsport trolig hadde kommet til nytte, da han skulle uti for å redde kvinnen. Saken ble omtalt først et halvår seinere, da Arundell var i avisa fordi han mottok en utmerkelse fra politiet for «tapperhet og fremragende innsats».

I dag kan Arundell pryde seg med tittelen councillor og avbildes med selveste Nigel Farage, partilederen i Reform UK som sammenligner seg med Donald Trump og likesinnede statsledere i andre land. Den en gang marginale Farages parti er i dag størst, og som Arundell vet godt, kan Farage bli britisk statsminister om tre år. Og Albert? Han saumfarer fortsatt skrotet hos Trig, og unner seg pulverkaffe og halve rullingser på pauserommet når han går lei.

Et lukket kretsløp

Da EU-familien vokste østover etter årtusenskiftet, sa kommisjonspresident Romano Prodi at hele Europa «feirer det faktum at de ikke lenger holdes atskilt av kunstige ideologiske barrierer». Bertie Ahern, statsminister i Irland, mente at utvidelsen handlet like mye om å åpne folks sinn som å åpne grensene.

Men de gjorde opp regning uten vert. Og i brexit-episenteret Boston er visjonen deres for lengst malt til støv. Her blafrer de hvite flaggene med georgskorset som fakler, på rekke og rad, for å vise hvor feil de tok. Flaggene dukket opp i fjor som del av en landsomfattende aksjon, under slagordet «Raise the Colours». De engelske fargene har blitt fanen til innvandringsmotstanderne, enten de er i Birmingham, Brighton eller Boston. Her så Aleksandra at de ble hengt opp, seint på kvelden, av noen kjenninger fra det belastede strøket Fenside.

Hun triller barnevogna vekk fra disse gatene og til en avsidesliggende del av elvebredden, der vannet passerer et piletre som hun pleide å klatre opp i for å sitte og lese da hun var yngre. På den tida hatet engelskmennene her først og fremst polakker og litauere, husker Aleksandra. Så ble det rumenere og bulgarere, og nå snakker alle om båtmigrantene. Hvem som er de neste, vet hun ikke, men noen blir det.

Før var folk bare sinte. Nå har de mistet skruplene, mener Aleksandra. Det er akkurat som om engelskmennene, for å føle de er innenfor et fellesskap, bare er nødt til å utestenge noen andre. Samtidig skjønner hun hvorfor det skjer. Livet er hardt for dem også. Når myndighetene kutter trygda og peker på utlendingene, mens de selv bruker penger på kriger som noen rike menn tjener på, blir det sånn. Splitt og hersk. Systemet er som et lukket kretsløp, ser Aleksandra for seg, et som starter og slutter på toppen.

Fiskerkongen i Boston

Det er som om T.S. Eliot hadde Albert i tankene, da han skrev inn den 850 år gamle myten om Fiskerkongen i «The Waste Land». I diktet fisker skikkelsen i en doven kanal og grubler over et forlis, og seinere er Fiskerkongen ved en slette der han lurer på om han, etter tordenskrallet og regnet, endelig vil greie å få den livløse jorda si i stand. Fiskerkongens rike har nemlig forfalt og smuldret opp, fordi han har vært ufør og ute av stand til å føre kongedømmet og arven videre. Årsaken er at han har blitt påført en magisk skade, ifølge legenden, i beinet eller lysken.

Når Albert drar opp buksebeinet, åpenbarer arret seg: Det strekker seg som en flod på et sjørøverkart, fra nederst på leggen og helt til lysken. Tre operasjoner måtte Albert gjennom, og det bare på grunn av noen skjell. For et par år siden var Albert med i fiskebåten til en venn. De var ute ved Alberts fristed, myrområdet The Marsh, der de ventet til vannet hadde sunket og lagt igjen et bløtt månelandskap.

Så gikk Albert ut av båten og begynte å rake den øde havbunnen på jakt etter hjerteskjell. Han sanket to fulle sekker og bar dem i hver hånd, og mens han gikk tilbake mot båten, ble venstrebeinet helt plutselig sugd ned i mudderet.

Albert kom seg ikke løs, uansett hvor mye han prøvde. Hvis verken han eller makkeren greide å få Albert opp før flo, kom han til å bli slukt hel. Til slutt dro Albert alt han kunne, så hardt at en pulsåre i beinet røk. Han kom seg unna til slutt. Men han holdt på å få koldbrann, i så fall måtte legene ha amputert.

Gitt alderen burde Albert sikkert holde seg til tryggere sysler. Etter at han ga opp fisket, på grunn av de håpløse EU-kvotene, og hans egen sjark «Gert & Daisy» til slutt sank i elva, lånte Albert en liten jordlapp der han dyrket poteter og andre grønnsaker. Den jorda har bonden nå bygd et hus på, og det får ikke Albert gjort noe med. Nå har han uansett lurt døden en siste gang.

– Snakkes, Trig.

Fiskerkongen i Boston slenger en hånd i lufta og tar sitt nye lykkehjul, med punget dekk, og forlater skraphaugen til lyden av metall som smadres, før vårregnet tiltar.

Velkommen til verden

Aleksandra stopper vogna for å sjekke om Bjorn har sovnet. På den andre sida av elva skimter hun lyskasterne på havna, der det rustne skiltet «Port of Boston – into Europe» nå er tatt ned. Da Litauen ble med i EU, feiret 13 år gamle Aleksandra og så for seg et helt kontinent av muligheter som ble rullet ut foran henne. De drømmeriene er hun ferdig med. Om bare tre år er Vakaris 18, like gammel som Aleksandra da hun kom til England. Nå håper hun at både han og Dovydas kommer seg vekk herfra. Da skal også hun flytte, uvisst hvor, bare til et sted Bjorn kan vokse opp i trygghet.

Dovydas vil klare seg, tror Aleksandra, fordi han er så selvsikker og målbevisst. Men hun uroer seg for Vakaris. Han er for snill. Aleksandra klandrer seg selv fordi hun oppdro ham til å være sånn. Hun angrer på det i dag, fordi verden er nådeløs. Snillhet er ikke nok.

Akkurat nå er Aleksandra tilbake til start. Igjen har hun et lite barn og en dårlig betalt jobb hun kan miste når som helst. Forskjellen mellom den unge og voksne Aleksandra er at hun, sakte, men sikkert, har hardnet i takt med omgivelsene. Og om Aleksandra har lært noe i løpet av alle årene som arbeidsinnvandrer, er det å overleve. Der er hun nå, i full overlevelsesmodus, for de tre barna sine, mens omverdenen faller fra hverandre.

«Welcome to the world, little one», står det med håndskrift på et av gratulasjonskortene Aleksandra og Edson har fått fra venner. Men når Aleksandra hvisker til Bjorn, forteller hun at verden er et fælt sted, og at hun skal elske og beskytte ham med alt hun har.