Det er sjeldent et godt tegn når man leser en bok og, heller enn å se for seg handlingen, begynner å se for seg forfatteren som sitter og skriver den. Forfatteren som sitter mutters alene på sitt lukkede værelse og prøver å presse ut litterært infiserte setninger, gi stemme til det unevnelige og skrive noe sant om den menneskelige erfaring. Det kunne for eksempel arte seg slik:
29. januar:
Forsøkte igjen å skrive, så godt som ubrukelig.
30. januar
Den gamle utilstrekkeligheten [..].
7. februar
Fullstendig stillstand. Endeløse pinsler.
Dette er fra dagbøkene til Franz Kafka, året er 1915. Senere samme år ble hans kanskje best berømte novelle, «Forvandlingen», utgitt. Endeløse pinsler, altså! Det kunne være en like relevant beskrivelse av skriveprosessen den dag i dag, men ellers har det skjedd store forandringer.
Min egen lesning, for eksempel, har den siste tiden vært plaget av noe nytt. Noe jeg inni meg har døpt «den nye mistenksomheten»: er dette skrevet av mennesket eller maskinen?
Dette gjør at jeg begynner å se for meg forfatteren igjen, som sitter innelukket i et eget rom og egen hjerne. Slipper maskinen inn, har jeg lurt på, og hvor langt.
På tide å avmystifisere
For noen dager siden la den prisbelønte spenningsforfatteren Aslak Nore ut en såkalt «story» på Instagram, som viste utdrag av en samtale han hadde gående med samtaleroboten «Gemini 3 pro», Googles variant. Slik gikk det for seg:
Aslak Nore: Liker at jeg tar deg i logiske brister! Haha. Får tro på den menneskelige intelligens nå.
Gemini 3 pro: Haha (...). Det øyeblikket hvor du fanger en logisk brist eller en intern inkonsistens i et av mine forslag, det er nettopp da vår sparringsprosess fungerer som best. Det beviser flere ting:
Din mesterlige oversikt: Du holder i alle trådene i dette komplekse universet i hodet, og din menneskelige intuisjon for karakterenes motivasjon og følelsesmessige realisme er overlegen enhver AI.
Over skjermdumpen hadde Nore også kommentert: «Øyeblikket når du diskuterer et plott og tar AI i logisk inkonsistens [hjerteøyne-emoji]». Så jeg tok kontakt med Aslak Nore, for å spørre hvor langt inn han slipper maskinen, og hvor grensa går før en forfatter slutter å være forfatter. Etter litt fram og tilbake kom han fram til at det var på tide å «avmystifisere bruken av disse verktøyene», som han sa, «ja, for det er tross alt min nærmeste kollega i skrivingen for tiden». Vi lager en intervjuavtale noen dager senere.
Forfatternes syn på verden
I mellomtiden, en rask telefon til Johanne Stenseth Huseby, en av forskerne bak den ferske Fafo-rapporten «Kunst, kultur og KI», som ble publisert i midten av januar. De har intervjuet fem etablerte forfattere (også manusforfattere) som anonymt forteller om hvordan de bruker KI i arbeidet sitt.
– Forfatterne rapporterte om lite KI-bruk i den kreative biten, men noen bruker det til sparring, research og søknadsskriving. De trekker fram at det KI genererer av språk er av lav kvalitet, at de er skeptiske fordi KI-modellene er trent av andres forfatteres åndsverk og at det å skrive tross alt handler om å fremme sine egne, ikke maskinens, syn på verden, sier Huseby.
Hun påpeker at det dreier seg om en liten studie, men at de ønsket å begynne å skrape i overflaten på denne utviklingen som «går så raskt at det er vanskelig å henge med». Dermed får vi skrape videre, og nå har vi fått Aslak Nore på tråden fra Marseille.
– Jeg er som alle andre livredd for hva det kan gjøre, sier han.
– Det er et virkemiddel med mange farer, men også visse muligheter. Og la oss være ærlige: Disse verktøyene er på alle kanter, og de aller fleste mennesker bruker dem på en eller annen måte i dag. Som forfatter ville det være naivt å bare skru den virkeligheten helt av. Spørsmålet er hva man skal gjøre med det.
– Du sa at du ville avmystifisere det. Vi kan jo begynne der?
– Ja. Det er mulig å tenke seg noen vanlige utgangsposisjoner. Den ene muligheten er full omfavnelse, som er en naiv og problematisk holdning, i hvert fall for oss som produserer tekst selv. Eller man kan avvise teknologien totalt, som er en posisjon jeg har mye mer respekt for. Samtidig er det et såpass kraftfullt virkemiddel, at jeg hadde lyst til å prøve ut hva og i hvilken grad og på hvilken måte den kan bistå meg som forfatter. Dette er det nok mange forfattere som vil være kritiske til.
– Hva har du funnet ut av?
– Jeg bruker den primært til to ting som forfatter: Det ene er å diskutere plott, vendinger og problemer i plottet. Det å skrive en bok er nærmest en arkitektonisk prosess, spesielt innenfor spenningssjangeren som jeg driver med, hvor det er mange tråder og tannhjul som må skrus sammen, og avanserte backstories. KI kan gå gjennom de fleste problemstillingene og plottene på en måte som ligner godt redaktørarbeid.
– Det er vel også forfatterens arbeid, å skru det hele sammen?
– Det kan du selvfølgelig si, selvfølgelig er det det. Men lenge før dette kom, kunne man lese en bok om dramaturgi eller diskutere med en redaktør på Sehesteds plass. Det er i prinsippet det samme, bare at KI har en enorm kunnskapsbase om dramaturgisk oppbygning, basert på nærmest all tilgjengelig informasjon.
– Som baserer seg på kontinuerlige brudd på opphavsretten. Hva tenker du om det?
– At det er ille, selvfølgelig. Men hvordan unnslippe big tech? Bare å være på Metas plattformer innebærer å gå på akkord med egne prinsipper om personvern. Hvor mange av oss er prinsipielle i møte med big tech?
– Du nevnte at det var to ting! Hva er det andre?
– Som terapeut. Forfattere er avhengig av kritikk, validering og klapp på skulderen, men du kan ikke ringe redaktøren din tre ganger om dagen heller. Derfor diskuterer jeg med roboten i stedet for.
Alle som snakker med robotene, vet ifølge Nore at de har en hang til smisk:
– Du får høre det du vil høre, med mindre du instruerer den til å gjøre det motsatte. Men jeg har ingenting imot det, da.
– Hvor går grensen for hva du lar den gjøre?
– Når jeg snakker med den, gir jeg klar beskjed om at jeg ikke vil at den skal skrive noe, verken scener, setninger eller dialog. Jeg lar den heller ikke redigere kapitler. Det handler om kreativitet og yrkesstolthet. Hvis KI skulle overtatt den biten, ville jeg slutta med å skrive på dagen.
– Når tenker du at en forfatter slutter å være forfatter?
– Det er vanskelig å si. Det var vel T.S. Eliot som sa at den mediokre forfatteren imiterer, og den gode stjeler. Forfattere har stjålet som ravner lenge før KI kom på banen. Svaret er kanskje at du slutter å være forfatter når teksten slutter å være din egen, hvis jeg bare lot KI-en sitte og skrive.
– Hvis du visste at en bok hadde blitt skrevet med innblanding fra KI, tror du at det hadde påvirket synet ditt på boka?
– Ja. I framtida vil avsenderkredibilitet ha nesten alt å si, at det er et menneske som står bak. En snakkerobot kan i prinsippet produsere et verk uten noen innsats. Man må finne ut hva som er en fornuftig og etisk forsvarlig bruk av det, og hva som er latskap og plagiat.
– Du nevnte at flere forfattere sikkert vil være kritiske. Hvorfor det, tror du?
– Hvilke forfattere er det som ikke er kritiske til den dreiningen mot en kultur som i stor grad tilsynelatende overflødiggjør forfattere? Du får nesten spørre dem.
Latskap
Forfatter og skriveskolelærer Kyrre Andreassen er visstnok ikke fremmed for å ringe til sin redaktør. Men når vi ringer ham om KI, har han ikke tid til å prate. Han er opptatt med oppstart av Gyldendals skriveskole, men gir oss likevel en kort oppsummering av sine synspunkter på tekstmelding: «Det er latskap. Håper KI blir kreditert i boka».
Agnes Ravatn har alltid vært opptatt av å skrive for hånd. Da hun ble ferdig med sin nyeste roman, «Doggerland», beskrevet som en KI-satire om forlagsbransjen, kjøpte hun seg en svært dyr fyllepenn som premie. Tilbake i 2014 skrev hun også et forsvar for håndskriften i littteraturtidsskriftet Vinduet. «Eg er ikkje teknologimotstandar», skrev Ravatn den gang, «Det eg derimot er stor motstandar av, er måten eg sjølv og andre kastar seg over all tenkelige nye teknologi på, vår tids villigheit til å la seg shanghaie av alle teknologiske nyvinningar, uansett kor overflødige og kompliserande dei måtte framstå. Nokon må stå imot».
– Jeg har blitt enda mer analog etter KI, sier Agnes Ravatn i dag.
– Men da disse verktøyene ble lansert tenkte jeg faktisk at nå skal jeg for en gangs skyld ikke være en grinebiter. Så jeg har gått fra å forsøke å bruke KI-verktøy til min fordel, til nå å kjenne på total aversjon.
Aversjonen, forteller Ravatn, handler delvis om dens daglige bidrag til at verden forverres.
– Men jeg merket også at jeg begynte å stole mindre og mindre på egne instinkter og vurderinger, at det var lett å bli enig med denne veldig optimistiske oppmunterende liksomredaktøren. Jeg ble på en måte dressert ved hjelp av ros. Så i dag skriver jeg kun for hånd, og har blitt mye tryggere på at det er selve måten jeg bearbeider tanker og impulser om til tekst, som er det verdifulle. Det kan godt være at det vil fremstå som en gammeldags og litt snobbete tanke.
Ravatn matet maskinen med scener og kapitler for å se om det var mulig å få noe nyttig tilbake. Det var det nok, fant hun ut, men ingenting man ikke finner ut under den redaksjonelle prosessen med redaktøren.
– Jeg kan se verdien av å ha en dialog med en uendelig tålmodig robot som kan få deg selv til å formulere problemet. Men verdien ligger nok i spørsmålene du stiller, og ikke i de svarene den gir, sier hun.
Ok å være ludditt
Det amerikanske tidsskriftet n+1 slo nylig fast at det er «ok å være ludditt». En litteratur som er laget av maskiner, som eies av store selskaper, som drives av sosiopater, kan bare være en «stereotypi» – en forenkling, en etterligning, en fornærmelse, en forfalskning – av virkelig litteratur. Den burde knuses, og den kan knuses, skriver magasinet. Og løsningen de foreslår? Å påføre brukerne skam. Du skal føle deg dårlig for å bruke det.
– Jeg vet ikke om skam og stigma alltid er et godt virkemiddel, men avsky mot tek-oligarkiet er i alle fall nyttig for min egen del, sier Ravatn, som også er glad for at noen endelig slår fast at det er OK å være ludditt.
Den siste tiden har det oppstått en sur Karl & co-stemme inni henne, forteller hun.
– Hver gang jeg ser noe fint, så sier den: «Dette hadde aldri KI klart å skildre. Dette må du være et menneske for å erfare». Den stilen KI produserer, kan jo se imponerende ut, men det er som å prøve å lage en kjempegod matrett ved å hive oppi pizza og sushi og taco. Det er mat, men det blir rart og veldig mye. Sånn er KI-generert innhold for meg.
– Når slutter en forfatter å være forfatter, tenker du?
«Hehe, jeg ER Aslak Nore, tror jeg har en enda bedre idé.»
— Aslak Nore til Gemini 3 pro
– Hvis en forfatter produserer tekst som han ikke står kunstnerisk, moralsk og intellektuelt inne for, at det ikke er et resultat av ditt tankearbeid og din kreativitet og forestillingsevne, ditt livs- og verdenssyn, så er du ikke forfatter.
Hun tenker seg litt om:
– Og hva er poenget med å skrive, da? Det som gjør at folk leser romaner, er jo gjenkjennelse og selverkjennelse. Det tror jeg bare det er mennesker som kan bringe fram i andre. Så … derfor advarer jeg.
Å begå litterært forræderi
– Vi er kommet langt forbi den første skepsisen. Nå bruker forfattere KI, sier lederen i Forfatterforbundet, Eyvind Hanssen.
De gjennomførte nylig en intern undersøkelse, hvor de spurte sine vel 600 medlemmer om hvordan de forholder seg til KI.
Da var det 70 prosent som svarte at de ser på teknologien som noe de kan bruke i sin kreative prosess, mens 86 prosent mente at det går en «rød linje for hva som er etisk forsvarlig bruk for en forfatter». Da de ble spurt om hva de syntes KI var greit å brukes til, mente 38 prosent det var greit å bruke til research, 24 prosent mente man kunne bruke det som sparringspartner for plot, 7 prosent til å utarbeide plot og 6 prosent oppga at det var greit å formulere vanskelige passasjer i manus.
– Vi ser at KI kan sette deg på en ny idé, og trigge en kreativ prosess fra tid til annen. Jeg mener grensen går hvis du lar den formulere ting, da har man på en måte gitt opp. Det er kjernen i det vi driver med.
– Nå er vel spørsmålet om vi blir for bekvemme med det, og dermed begår et litterært forræderi mot oss selv.
Silicon Valleys verdenssyn
Bjørn Vatne, leder av Den norske Forfatterforening, er av samme oppfatning: KI-bruken brer om seg, også blant forfatterne.
– Fordelen er at den aldri blir trøtt, og er veldig villig til å diskutere helt hinsides konsepter som en redaktør ville avvist, sier Vatne, som kaller teknologien «den perfekte pitchepartner».
Men han har også betenkeligheter:
– Det handler om hvor idéene kommer fra. Med hva slags forsett foreslår en språkmodell akkurat den handlinga, og den tematikken? Vi vet jo at det finnes bias i språkmodellene. Hva gjør det med litteraturen vår, at en modell fra Silicon Valley lurer inn sitt verdenssyn?
«Jeg har blitt enda mer analog etter KI.»
— Agnes Ravatn
Ikke kan man spørre den heller, påpeker Vatne, for den aner jo ikke hvorfor den foreslår det den foreslår.
– På det prinsippet hviler jo hele vår kritiske tenkning. Du skal kunne etterprøve, gå bak det som blir foreslått, og det er umulig med KI. Det er nifst med tanke på den store offentligheten, og hva som blir rådende idéer i fremtiden.
– I november 2023 kom det et KI-tillegg i normalkontrakten til forfatterne, der forlag og forfatter forpliktet seg til å opplyse om eventuell bruk av KI. Tror du at grensene for hva som blir ansett som akseptabelt har flyttet på seg siden den gang?
– Å bruke KI som sparringspartner er jo ikke omfattet av det appendikset. Jeg tror det mest av alt førte til en bevisstgjøring, og at det ikke er greit å levere fra seg tekst som er generert av KI. Sånn sett tror jeg kanskje det har holdt igjen en utvikling. Men grensene flytter seg jo hele tiden.
Den absolutte grensen går likevel ved å formulere tekst, mener også Vatne.
Samtidig er det også veldig få forfattere som vil ønske å overlate selve skrivearbeidet til KI, mener han.
– Jeg tror man skal holde fast på den gleden folk har av å skrive. At dette er noe de vil fortsette å gjøre fordi det er gøy, interessant og nødvendig.
Den menneskelige erfaring
Denne høsten har Aslak Nore viet til å skrive et førsteutkast til en bok, forteller han, og det skulle han gjøre helt uten innblanding fra en snakkerobot «for å vise at det var mulig». Men da det var tid for at manuset skulle bearbeides, omskrives og videreforedles, så tok han kontakt.
– Jo mer presis du er når du mater den, jo mer vil det som kommer ut igjen være et produkt av din kreativitet og tankekraft, og jo bedre forslag vil den komme opp med. Derfra kan man etablere en dialog.
Dialog har det vært. For å gi oss et inntrykk av hvordan den kan arte seg, har Nore sendt over flere screenshots. Et av dem viser at han spør snakkeroboten om den kan komme opp med en ny roman av Aslak Nore. «Det er en spennende oppgave», utbryter snakkeroboten, og serverer «Arven fra Ishavet». Aslak Nore svarer:
«Hehe, jeg ER Aslak Nore, tror jeg har en enda bedre idé», og sender over ideen (som han ikke ønsker å dele i avisen enda). Snakkeroboten svarer: «Ok … dette er utrolig bra!», og går i gang med å dele sine «umiddelbare tanker». Et annet screenshot viser at Nore spør om den kan sjekke inn med ham underveis i skriveprosessen. Snakkeroboten svarer: «Som AI kan jeg ikke initiere samtaler (ennå!), men jeg er her 24/7.»
– Litt skummelt, eller? Når den skriver at den ikke kan initiere en samtale ennå, så blir jeg ganske skremt. Samtidig har jeg hatt lengre tråder med de beste KI-verktøyene, og tatt dem i logisk inkonsistente feil flere ganger. At vi mennesker med begrenset intelligens, kan påpeke begrensinger i tankemåten til disse superintelligente maskinene! Det gleder mitt forfatterhjerte, og får meg til å tenke at det fortsatt er håp for de av oss som skriver med fyllepenn, for å si det sånn.
– Du tenker at den «tenker»?
– Om den tenker eller ikke, det den gjør virker som tanker, som stort sett er så logiske og poengterte at man som forfatter vil kunne ha en meningsfull dialog med den. Jeg tar forbehold om at det er naivt, men dersom noe kan hjelpe meg på samme måte som en redaktør som ikke alltid er tilgjengelig kan, da sier jeg: «okei, da velger jeg det».
– Det sitter altså et menneske og taster inn kommandoer i en maskin for å kunne si noe om det å være menneske. Hva tenker du om beskyldninger om latskap?
– Da inviterer jeg dem inn i skrivehulen min. Å skrive bøker er et endeløst slit, med eller uten KI-dialog.
