For Marcel Prousts omfattende minneroman, «På sporet av den tapte tid», er duften fra tittelen på denne teksten blitt varemerke. Men, det finnes mye mer. I et essay, «På sporet av den tapte humor», her i avisa 22. desember 2022., trakk jeg fram nettopp eksempler på humor og komikk i verket. Likevel er nok ikke forfatteren den fremste eksponent for humor, selv om det tragikomiske vel ikke kan unngå oppmerksomhet. Den gang utelot jeg, kanskje av en viss skyhet, en skildring fra Prousts og hans alter ego Ps tidlige barndom. Jeg gjør et forsøk nå, også som et mulig bidrag til avveksling fra den daglige Trump-bulletin.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
