Det mest avslørende i årets budsjett var ikke tallene. Det var Astrup, blå til margen, iskald og komfortabel, som delte ut Tutti frutti i Stortinget som om han feiret en vellykket bonusrunde. Det var ikke sjarm. Det var maktens kroppsspråk: «Dette var lett. Vi vant. Ta litt sukker mens vi flytter på strukturer.»
Høyre endrer kurs stille. De kaller kutt for «prioritering», og alt fremstår som opprydding selv når det er rekonstruksjon. Astrups godteripose var ren signatur: mild i tonen, hard i retningen.
Frp gjør alt Høyre gjør, bare med volum: billigere sprit, mer snus, færre innvandrere, mindre stat. Høyre sitter i Tesla. Frp kommer i monstertruck med flammer. Men motorveien? Den er den samme.
Arbeiderpartiet snakker varmt om fellesskapet, men skriver politikk som kunne passet på et styrerom. De vil stå på venstre fot mens kroppen heller mot høyre. Og SV står der etterpå og sier «vi prøvde», som om noen egentlig vant.
SV er restene av gamle Ap som fortsatt har puls. Rødt sier det ingen andre tør si, men er blitt rundere i kantene. De nærmer seg hverandre – og Ap – i fart. De har ikke styringsmakt, men de har nok vekt til å holde teppet oppe der det truer med å skli.
MDG har rett om klima, men bommer ofte i terrenget. Viljen er stor, kompasset dirrer.
SP blinker i alle retninger samtidig. Distriktsopprøret ble til en politisk karusell. Ingen vet helt hvor de skal, heller ikke de selv.
Venstre vil være grønnere enn MDG, friere enn Høyre og snillere enn KrF. Det blir mest bevegelse – lite retning.
KrF står støtt i et årstall resten av landet forlot. 1983 på repeat.
Ingen vant budsjettet fullt. Alle litt. Og mest av alt Astrup, som forvandlet et statsbudsjett til et smågodt-øyeblikk. Makten smiler. Folket får Tutti frutti.
Og når det gjelder verden utenfor vår egen rundkjøring, virker de fleste norske partier – fra Høyre til Rødt – mer avhengige av andres narrativer enn av egen analyse. Det speiles i mediene som gjentar verdensbilder ferdig levert uten å stille spørsmål.
Europa brenner i høyrebølger, uro og kollaps. Norge står rolig – fortsatt litt isolert, litt selvtilfreds, litt fornøyd med sin egen orden. Vi går ikke i gatene, vi deler godteri. Det er vår politiske særhet: stille tempo, høflig kaos og en overbevisning om at alt ordner seg – helt til det ikke gjør det.
