For en fryd når fuglene ankommer om våren! Tjeld som glir innover fjorden i mars. Det er høytid. Fra det knallrøde nebbet lyder det et gjennomtrengende kip-kip-kip – hvor kjærkomment er det ikke med litt liv og røre etter en lang og mørk vinter? Stilig antrukket i sort og hvitt, med rødflammede øyne. En etterlengtet livsnerve i det hvitkledde landskapet, der kald nordavind fortsatt holder både sjel og natur i et jerngrep.
Varmere tider er på vei. Vi drømmer om at solstrålene skal erte huden, at svabergene skal fylles med bading og grilling. Vi drømmer om at armeen av fugler skal fylle himmelen. Finalen står de underlige tårnseilerne for, de er blant de siste fuglene som ankommer om våren. Disse svalelike fuglene spiser, sover og elsker i lufta. På late julikvelder sneier de hushjørnene. Da er verden en behagelig døs, og tårnseilerens skarpe skrik er selve sommeren.
Nå er vi midt i drømmen. Fuglen overlevde der ute og kom tilbake. De fant seg en flekk å leve på her i Norge, landet der naturen blir litt mindre levende for hvert år. På tilmålte kvadratmeter gjør fuglene det de kan for å motvirke utviklingen; med sang, spill og galopper bringer de glede til livet vårt.
Men hvert eneste minutt forsvinner 79 livsviktige kvadratmeter natur – verdier som drysser fra en stor pengesekk som lekker i bunnen. Over tid renner det mye ut i vandalismens elv.
Ser vi begynnelsen på slutten for norsk natur slik vi kjenner den? I hvert fall ebber trekkfuglenes besøk ut for denne gang. Storspovene, Norges største vadefugl, spankulerende med lange bein og et overdimensjonalt buet nebb, samler seg i flokker nå i juli. De vil sørover igjen, til Storbritannia, kanskje Frankrike. Hunnene drar først. Som oftest tar hannene barnepasset alene den siste tiden. I motsetning til menneskers destruktive bidrag har de sørget for nye generasjoner spover. Nytt liv til glede for mennesker og for naturen selv. Fugler er med på å forme landskap, regulere insekter og holde økosystemene friske. Takk. Vi sees igjen til neste år, storspover og alle dere andre som forutsigbart følger etter og sørger for naturens rytme, som et hjerte som bare fortsetter å tikke enda så mye bank det får.
Vi holder fortet imens dere er der ute i verden, storspover. Så godt vi klarer.
