Tal­le­nes tale

Den første gangen jeg så en datamaskin, var i 1984. Jeg var 15 år gammel og bodde i et sparsomt befolket område langs en elv, milevis unna nærmeste by, i et land langt mot nord, helt i verdens utkant. Et skilt lyste over nærbutikken, som hver dag stengte klokken fire, ellers var de visuelle ­stimuliene begrenset til jorder og trær, trær og jorder, og til bilene som kjørte langs veiene. Om høsten og våren regnet det så mye at elva gikk over sine bredder; jeg husker jeg kunne stå foran stuevinduet og se den dekke jordet vi spilte fotball på, målene som steg opp fra vannet. Det fantes én tv-kanal, to radiokanaler, og avisene ble trykket i svart/hvitt. Nyhetene fra Iran og Israel, Egypt og Sør-Afrika, England og Nord-Irland, USA og India, Libanon og Sovjetunionen foregikk langt, langt unna, som i en annen verden.

For å forstå et menneske, må man vite hva som hendte i verden når det var tyve, skal Napoleon en gang ha sagt. Sitatet er nok ­apokryft, men det gjør det ikke nødvendigvis mindre sant. For mitt vedkommende er det denne verdenen ved elva som gjelder. Når jeg setter meg ned for å skrive en roman, er åttitallet den naturlige tiden, som om det skulle være verdens egentlige form, dens essens, mens alt det som kom senere og preger vår tid, er et slags avvik. Selv om jeg googler forskjellige temaer mens jeg skriver, googler ikke karakterene i romanen av seg selv, det kommer ikke til dem annet enn gjennom en viljeanstrengelse fra min side. Det samme gjelder når jeg drømmer. Mobiltelefoner og internett forekommer aldri i drømmene mine, og de er oftest befolket av mennesker jeg var omgitt av for førti år siden.

At underbevisstheten min på den måten henger etter, og ­utspiller seg i en virkelighet som for lengst er borte, betyr selv­følgelig ikke at jeg er lukket mot det som skjer rundt meg nå, bare at dannelsen av verden er en prosess som foregår i barndommen og ungdommen, og at den en dag opphører, da det nye i verden ikke lenger preger seg inn i oss. Slik tror i alle fall jeg at det er. Det kunne forklare skepsisen jeg ofte kjenner til nye ting og nye måter å gjøre ting på. At alt det av følelser som beveger seg under de rasjonelle tankene, det som har med intuisjon å gjøre, men også moral, det man bare vet, stammer fra en verden som ble festet for mange år siden.

Ikke tenkte jeg på atvirkeligheten like gjerne kunne ha vært annerledes der jeg 15 år gammel syklet opp bakken fra den vesle gammeldagse kolonialhandelen som lå like ved fossen. Drønnene fra vannmassene ble svakere etter hvert som jeg forserte bakken, både summingen fra dynamoen og gnisningen fra hetta på regnjakka lød distinkt, om enn ikke jevnt: Dynamolyden økte i styrke hver gang jeg tråkket til, sank så langsomt til neste tråkk, mens gnisningene fra hetta fulgte de ujevne bevegelsene mine tett. Det var kveld og mørkt, og alt var vått. Asfalten, veigrøften, veggen av svarte trær, til og med luften, som var full av yr. På toppen av bakken flatet landskapet ut et stykke, her var det hus på begge sider, skur med tak av bølgeblikk, utrangerte biler på tunene. Jeg hadde syklet her så mange ganger at jeg kunne veien i blinde. Ikke bare billedlig, men også på ordentlig: På bussen lukket jeg ofte øynene og forestilte meg landskapet som passerte utenfor, hver sving og bakke, hvert hus og garasje. Målet var at landskapet utenfor skulle stemme med det jeg hadde fulgt inni meg idet jeg åpnet øynene. Det gjorde det alltid.

Jeg var på vei til kameraten min som bodde noen kilometer unna. Jeg likte meg der, foreldrene hans behandlet meg som en sønn i huset, og så lot de oss ifred. Vi gikk i niende klasse på samme skole. På kveldene og i helgene spilte vi gitar, hørte på musikk og pratet, hvis vi da ikke med eller uten mål syklet rundt i området.

Da jeg kom fram, lente jeg sykkelen mot husveggen uten å låse den, gikk opp trappen og ringte på, dro hetten av hodet. Kameraten min åpnet som han pleide, han hadde rommet sitt nærmest utgangsdøren, og vi gikk inn dit. Gitaren hans lå på sengen, den var plugget i og den vesle forsterkeren på gulvet durte svakt.

– Vil du se noe pappa har laget? sa han. – Det er ganske tøft.

– Kan godt det, sa jeg, selv om jeg ikke hadde noen interesse av det faren hans holdt på med. Fulgte etter ham ut av rommet, ­gjennom gangen og ned trappen.

Faren hans var ingeniør i flyvåpenet, og det han hadde bygd, som stod på et bord i kjellerstuen, var en grå metallboks og en mørk skjerm med lysende grønne bokstaver.

– Hva er det for noe?

– En datamaskin.

Jeg hadde hørt om datamaskiner, selvfølgelig, men aldri før sett en.

Nå så jeg en.

Den så ut som noe i slekt med radaren og ekkoloddet, og selv om jeg visste at teknologien var avansert og for eksempel ble brukt i romfartsindustrien, og sikkert i fly og ubåter også, kunne jeg ikke ha brydd meg mindre. Den hadde ingenting med meg å gjøre. Ingenting av det jeg så i det rommet – de smale elektriske ledningene, de tynne grønne brettene med små forhøyninger av metall, bokser, loddebolter, avbitertenger, ruller med metalltråd, skruer og muttere – sa meg noe. Faren kunne like gjerne ha snekret en krakk eller ha loddet en høytaler. Opplevelsen var det motsatte av skjellsettende. Datamaskinen var ikke ladet med noe, hverken betydning eller framtid, den var bare en boks i en kjellerstue i et hus i et elvelandskap i utkanten av verden en svart og våt høstkveld i 1984.

Førti år senere er den teknologien den grå boksen innevarslet, alle steder, preger livet mitt på alle måter, noe som er underlig i seg selv, men kanskje underligere er det faktum at jeg aldri har brydd meg om den, bare tatt den for gitt og innkorporert den sømløst i livet mitt. Ikke en eneste gang i løpet av de førti årene har jeg vendt oppmerksomheten mot teknologien og forsøkt å forstå den, hvordan den virker i seg selv, hvordan den virker i meg. Det er som om jeg skulle ha flyttet til et fremmed land og ikke brydd meg med å lære språket der. At jeg er fornøyd med ikke å forstå det som foregår rundt meg og bare nøyer meg med mitt og min egen lille verden. Det føles plutselig som en alvorlig forsømmelse. Å holde seg sånn noenlunde orientert om den politiske situasjonen i verden er en plikt, noe man ikke hadde rett til å vende seg bort fra. Skulle ikke noe av det samme gjelde for teknologien, med den enorme påvirkningskraften den har?

Jeg bestemte meg for å ta tyren ved hornene. Siden jeg er forfatter, betød det å skrive et essay om teknologi, mer spesifikt om datamaskiner. I syv måneder holdt jeg på med det, leste og skrev, skrev og leste, uten å få det til, jeg kom ikke lenger enn til det selvsagte. Å si det som sier seg selv er en gjentagelse, det gjentatte er det allerede kjente, og det allerede kjente er litteraturens fiende, dens nemesis og egentlige motsetning. Det selvsagte bekrefter, litteraturen utfordrer det bekreftede. Det er enkelt å beskrive hva jeg ser, det er enkelt å beskrive hva jeg tenker. Men hvorfor ser jeg det jeg ser? Hvorfor tenker jeg det jeg tenker? Det er det vanskeligere å gripe. For det jeg ser, er jo verden, det jeg tenker, er jo meg. Det litteraturen kan gjøre, er å opprette et utenfor. Og finnes det to steder, er ikke det første stedet lenger gitt, er det ikke lenger ­enerådende, er det ikke lenger selvsagt. Problemet mitt nå, det jeg sliter med, er at jeg ikke klarer å finne et utenfor teknologien, det er som om utenfor har forsvunnet, at det ikke lenger er et mulig sted.

Det er bare en følelse. Men den er sterk. Og den er ikke ny – Don DeLillo beskrev den allerede i 1982, i romanen «The Names»:

The world for thousands of years was our escape, was our refuge. Men hid from themselves in the world. We hid from God or death. The world was were we lived, the self was where we went mad and died. But now the world has made a self of its own. Why, how, never mind. What ­happens to us now that the world has a self? How do we say the simplest thing without falling into a trap? Where do we go, how do we live, who do we believe? This is my vision, a self-referring world, a world in which there is no escape.

Det føles som om hele verden har blitt omgjort til bilder av verden, og på den måten blitt trukket inn i det menneskelige, som nå omfatter alt. Det er ikke det sted, den ting, den person eller det fenomen jeg ikke kan innhente som informasjon. Man skulle kanskje tro at dette tilfører verden fylde, siden man vet mer om den, ikke mindre, men det er tvert om, det tømmer verden, den blir tynnere. Slik er det fordi kunnskapen om verden og opplevelsen av verden er to vesensforskjellige ting. Mens kunnskapen ikke har noen spesifikk tid eller noe spesifikt sted, og kan gjentas, er opplevelsen knyttet til et bestemt tid og et bestemt sted, og kan aldri gjentas. Den kan av samme grunn heller ikke forutses. Akkurat de to størrelsene – det som ikke kan gjentas og det som ikke kan ­forutses – er det teknologien opphever.

Følelsen er den av verdenstap. Som om verden svinner, at det blir mindre av den. Det kan virke paradoksalt, ikke minst tatt i betraktning de omskakende og brutale krigene som akkurat nå pågår, som med all sin død og lidelse er som en overload av ­virkelighet og verdensnærvær, men de kommer hit som bilder, de er todimensjonale og manipulerbare, og de kommer midt i flommen av andre bilder. I meg finnes en følelse av at det jeg ser, kontrollerer jeg, har jeg på en måte oversikt over. Alle bildene jeg har sett, av steder jeg aldri har vært på, av mennesker jeg aldri har møtt, skaper en slags pseudominner fra en pseudoverden som jeg ikke deltar i. Bildene er ferdige når de kommer, det er ingen ­kommunikasjon mellom dem og meg, ingen gjensidig utveksling. Så like gjerne som å si at verden åpner seg mot oss, siden vi kan se alle deler av den, kan man si at verden lukker seg – i all åpenhet.

Jeg kjøpte min aller første datamaskin i 1990. Det var en brukt Olivetti, allerede utrangert, med floppydisk og ekstremt enkel ­grafikk, egentlig bare en avansert skrivemaskin, som også var det jeg brukte den til. Men den hadde også noen få spill, deriblant yatzy, som jeg en ettermiddag åpnet, for å bli sittende i flere timer, det var hypnotiserende, på en måte jeg ikke hadde kjent før. Det var litt merkelig, for jeg kunne aldri ha drømt om å sitte og spille yatzy med fysiske terninger alene på hybelen, det hadde ingen fascinasjons­kraft og var ikke så lite taperaktig. Så hva var ­forskjellen? Hva var det terningene på skjermen hadde som de ­virkelige terningene ikke hadde?

De fysiske terningene lå som ting blant andre ting i rommet, og fikk sin mening først i spillet. Mens spillet fikk sin mening først når jeg spilte med noen. Spilte jeg alene, var jeg ikke rettet mot noen, forsvant hele spillets mening ut i ingenting. Det selsomme ved å spille på datamaskinen var at meningen forble intakt selv om det ikke var noen andre der. Jeg må med andre ord ha inngått i en slags forbindelse med maskinen, det må ha oppstått en slags relasjon mellom maskinen og meg. Den var ikke en annen, men den måtte ha noe av den andres nærvær ved seg.

Noen år senere begynte jeg å jobbe i en studentradio. Deres datamaskiner var mer avanserte og kraftigere. Stemmene og musikken ble representert visuelt på skjermen, de så ut som fjell og daler og ga mulighet til en uhørt presisjon: et uønsket host eller en litt for langt nølende njaaaa kunne fjernes kirurgisk med et klikk eller to med musen. Prosessen gikk også den andre veien: Du kunne skrive inn noen setninger i maskinen og de kom ut som ord i en monoton og følelsesløs stemme. En kveld oppe i studioet, husker jeg nå – det må ha vært på høsten eller vinteren, for det var helt svart utenfor vinduene, og det må ha vært sent, for det var ingen andre der – mens jeg satt og klippet, kom ei jente jeg var litt betatt av inn. Hun het Ingrid, og jeg skrev inn «Ingrid er død» på datamaskinen. Det var en dårlig spøk, jeg hadde vel tenkt at stemningen var litt spøkelsesaktig der i halvmørket mellom alle apparatene, men at det skulle bli så uhyggelig, hadde jeg ikke forestilt meg. I det tomme, kveldsstille og halvmørke rommet hørtes den metalliske, ikke-­menneskelige stemmen ut som noe fra den andre siden.

Ingrid er død.

Ingrid skvatt til, stemmen hadde kommet uten varsel, og ­budskapet hadde hun i noen sekunder ikke noe forsvar mot.

Jeg lo litt unnskyldende, hun gjorde en grimase og sa at det var veldig morsomt. Hun hadde blitt skremt, og jeg angret meg og ba om unnskyldning. Men følelsen forlot meg ikke. At stemmen kom fra den andre siden. Ikke fra de dødes rike, selvfølgelig, men fra det dødes rike. At det var den livløse materien som snakket.

Nå lyder den stemmen overalt. På tog og t-baner, fly og ferjer, i telefonkøer og hjemme i stuene til folk, og selv om den er varmere og individualisert og mer menneskelig, kommer den fra det samme stedet, det er den døde materien som snakker, med vår stemme. Og hvis jeg fikk kniven på strupen og måtte nevne det mest særpregede ved vår tid, måtte det være nettopp det, at alt henvender seg til oss. Varene i supermarkedet, kassaapparatene der, spillene i datamaskinene, dashbordet på bilen, GPS-en, kjøkkenmaskinene, vognene på t-banen og i togene, reklameskiltene i byene, feeden på Instagram og Spotify og Facebook, algoritmene på Amazon, for ikke å snakke om alle avisene og magasinene, poddene og seriene.

Da Karl Marx og Friedrich Engels skrev om fremmedgjøring på 1840-tallet – det er snart to hundre år siden – var det ­arbeiderens forhold til arbeidet det handlet om, men konsekvensene av det spredte seg utover i deres analyse til også å gjelde forholdet til naturen og tilværelsen som sådan. Et begrep de brukte, var «loss of reality», altså virkelighetstap. Samfunnet den gangen var usammenlignbart mere brutalt, maskinene usammenlignbart mye grovere, men den økonomiske ulikheten var ikke mindre og naturødeleggelsene minimale sammenlignet med dem i vår tid. Og om noe, har fremmedgjøringen slik Marx og Engels definerte den, bare økt.

Eller? Setningen «Menneskene er mer fremmedgjorte nå enn noen gang før i historien» lyder falsk, som når man anvender et gammelt begrep på en ny tilstand. Det er vel ikke det vi er, akkurat? Hvis det er noe som kjennetegner vår tid, er det vel det nøyaktig motsatte, at ingenting føles fremmed?

Fremmedgjøring innebærer avstand til verden, en manglende sammenheng mellom den og oss. Det teknologien gjør, er å ­kompensere for virkelighetstapet med virkelighetserstatning. ­Teknologien kalibrerer alle forskjeller, fyller igjen alle gap og sprekker med bilder og stemmer, bringer alt helt inntil oss, for på den måten å gjenopprette sammenhengen mellom oss og verden. Til og med fortiden, den som for bare noen generasjoner siden var tapt for alltid, kan hentes opp og bringes inn. I fjor vinter var jeg med familien på det nye Abba-showet i London, satt der midt i det syngende og jublende publikumet og kjempet med tårene, rystet i mitt innerste. De fire medlemmene av Abba var gjenskapte som hologrammer, de bestod av lys, men de så levende ut, kom stigende opp fra en plattform under scenen, som fra underjorden, mens de sang. De var unge igjen, beveget seg på scenen som de litt keitete skandinavene de engang hadde vært. Björn, Benny, Agnetha og Anni-Frid. Kroppene deres og stemmene deres var fra syttitallet, men de beveget seg og sang i vår tid, til livebandet som satt i skyggene ved siden av og spilte, og til jubelen fra vi som så på. Det var som om tiden ble rykket vekk som et teppe under meg, for om jeg var samtidig med det jeg så, var jeg på en og samme gang åtte år og femtifire år, et barn og en middelaldrende mann. Bølge etter bølge av nostalgi og lengsel slo gjennom meg, men også frykt, for det var jo døden jeg så, det var jo døden vi klappet og sang til der i konsert­hallen. Vi var Doctor Faustus slik Marlowe beskrev ham da den vakre Helena fra Troja-krigen ble mant fram for hans øyne. Vi var Odyssevs slik Homer beskrev ham da han mante fram sin døde mor fra Hades og tre ganger grep i løse luften da han forsøkte å omfavne henne.

Men det var også fiksjon. Alle bildene og alle stemmene som fyller virkeligheten, er representasjoner, og menneskene har alltid laget representasjoner av virkeligheten. All kunst siden tidenes morgen har hatt et implisitt eller eksplisitt «som om» i seg, det være seg maleri, skulptur, teater, dikt eller fortellinger. ­Oppfinnelsen av fotografiet og filmen forandret innebyrden av dette, grumset skillelinjen litt, likevel ikke grunnleggende – alle forstår at en film av en virkelig hendelse selv ikke er den virkelige hendelsen, at et bilde av noen kyr ikke er de virkelige kyrene. De virkelige kyrene finnes et annet sted, i en annen tid. Den nærheten jeg føler til dem, er i slekt med den nærheten jeg føler til ­mennesker jeg leser om i bøker, hvor følelsen ikke gjør forskjell på om menneskene er fiktive eller ikke. Følelsen av nærhet er ikke forpliktet av virkeligheten, og heller ikke forbundet med dem, selv om det oppleves slik. Forpliktelsen mot bilder av virkeligheten er alltid svakere enn forpliktelsen mot virkeligheten.

Bildene trekker selv det fjerneste nærmere, men nærværet er illusorisk, det er en fiksjon.

Dette gjelder kanskje for naturen som hele, at vi ser den som bilde, noe vi selv ikke er en del av, på en og samme gang noe der ute, og noe vi har trukket inn og er nær, fortrolig med. ­Bildets ambivalens, at det viser virkeligheten, men ikke selv er den virkelig­heten den viser, på en og samme gang fiksjon og ikke-fiksjon, nært og fjernt, kan prege vårt forhold til verden på måter som ikke står aldeles klart for oss, siden måten vi ser verden på, alltid samtidig er verden. Når jeg for eksempel registrerer at skoger forsvinner, at dyrearter blir utryddet, at isen på polene smelter, at vannet i havet blir varmere og stiger, at ørknene brer seg ut, at branner herjer over stadig større områder, er det noe uvirkelig over det, jeg vet jo at det hender, det er ikke det, men samtidig er det som om det ikke hender, det har en eim av abstraksjon ved seg, og om jeg forferdes, er jeg ikke forbundet med det, ikke egentlig. Det er noe der ute som jeg ser her inne.

Jeg er ikke en del av det, jeg står utenfor og ser på. Det mest dekkende ordet for den tilstanden er vel fremmedgjøring? Verdenstap.

Selv hagen utenfor huset i London hvor jeg sitter og skriver, var jeg fremmed overfor. Det vil si, jeg så den ikke. Det vil si, jeg så den, men det jeg så, betydde ingenting. I tre år satt jeg i hagen så godt som hver dag, det var der jeg tok pausene mine. Den er kanskje tretti meter lang og tyve meter bred, på typisk engelsk vis gjerdet inne av en mur. Det er en plen i midten, og rundt den, hele veien langs muren, vokser det planter, busker og trær. Kanskje seks ganger i sommerhalvåret kom en gartner, Andrew, og fikset det som trengte å fikses. Det eneste jeg gjorde av hagearbeid, var å klippe plenen annenhver uke. Hagen var bare «hagen», et sted jeg oppholdt meg på. En sommer var broren min Yngve og ­kjæresten hans Marianne på besøk, det var hetebølge og vi satte oss ned ved bordet under parasollen, men etter noen minutter var Yngve på beina, han strente bort til vannkranen borte ved husveggen, skrudde på, dro slangen utover plenen og begynte å vanne. Først et tre som stod i en diger potte på murplattingen bordet stod på, han riktig dynket det med vann, og jeg så at bladene var tørre og nesten helt gule.

– Det klarer seg kanskje, sa han.

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

– Det er bra, sa jeg og følte meg litt dum, at jeg ikke hadde sett at treet holdt på å visne av tørke. Og det var ikke det eneste, det var nesten mer gult og brunt enn grønt å se blant plantene og buskene bortover langs gjerdet. Ikke så rart, det hadde jo vært så varmt så lenge. Men det var jo ikke sånn at jeg begynte å vanne da Yngve og Marianne hadde reist, det var andre ting å tenke på. Samtidig tørket blomstene i kassene på vinduskarmene foran huset ut og døde, selv de urtene Andrew hadde plantet der siden de krevde minimalt med vann. Jeg så jo at de gikk fra å være grønne og ­saftige til å bli gule og til sist grå og tørre, hver gang jeg parkerte bilen foran huset, stirret jeg rett på dem, men jeg bare låste døren med knappen på nøkkelen og gikk inn, og hadde glemt alt sammen i samme sekund døren slo i bak meg.

Men så, forrige vår, forandret alt sammen seg. Ganske mange planter hadde dødd den vinteren, antageligvis var det frosten de ikke hadde tålt. Jeg spurte Andrew om han kunne plante ut noen nye, det kunne han godt, sa han, men det beste ville være om jeg gjorde det selv, hans erfaring var at kundene fikk et annet forhold til hagen da. Med syv barn i huset, og bøker og artikler som skulle skrives, var ikke tanken på også å måtte begynne å rote i jorda fristende, men jeg røsket nå opp de døde plantene og buskene, og kjøpte noen planter og en sekk jord. Neste morgen, etter å ha kjørt de minste barna til skole og barnehage, gikk jeg ut i hagen med de dinglende blomstene stikkende opp fra den lysebrune papirposen. Satte den fra meg i hjørnet og hentet sekken med jord, deretter en spade. Himmelen over meg var blå, ikke en sky å se, det grønne gresset fortsatt fuktig av dogg. Jeg satte de nye plantene mellom de gamle og tok noen skritt tilbake for å se hvordan det ble. En var for liten i forhold til sin store nabo, en annen stod for tett inntil sin, og så så det ikke bra ut med to hvite blomster ved siden av hverandre når de rundt alle hadde forskjellige farger. Jeg flyttet litt rundt på dem, og det ble bedre, og jeg spadde et nokså dypt hull – ikke uten plunder, for jorden var tørr og smuldrete og rant ned fra sidene for hvert spadetak – før jeg kastet noen håndfuller mørk og fuktig jord i hullet, satte planten nedi og fylte på med jorden rundt, pakket den tett inntil. Da jeg hadde gjort det samme med alle, hentet jeg en kanne med vann og vannet dem.

Det var enormt tilfredsstillende. Vannet, kaldt og blankt, som rant ut over den varme, tørre jorden og langsomt trengte ned i den i mørknende felt rundt de nye plantene. Røttene deres skulle feste seg i den nye jorden, de var fine og tett sammenpressede, så de behøvde mye vann.

Og det skulle de få.

Flere ganger den dagen gikk jeg bort og så på dem. De gled fint inn i omgivelsene, bladene deres skalv som alle de andre bladene når vinden strøk gjennom hagen, og blomstene deres lyste som alle andre blomstene i lyset fra sola. Jeg ante ikke hva slag de var, hvilke navn de hadde, i tankene mine var de nærværende som bilder. For jeg tenkte jo på dem, når jeg lå og skulle sove, streifet tankene mine dem der de stod i mørket utenfor. Av en eller annen merkelig grunn var det godt å tenke på dem.

«På noen uker hadde hagen gått fra å være ingenting, til å bli noe jeg var ytterst fortrolig med, og som jeg brydde meg om, tenkte på, pleide»

I ukene som fulgte, fortsatte jeg å kjøpe blomster og plante dem ut. Roser som skulle klatre opp der muren var bar, et japansk tre som tålte skygge bra, busker som blomstret om høsten, noen ­planter med revebjelleaktige klokker, på en og samme gang skjøre og store. Jeg knep inn tid der jeg kunne, stod ute i plaskende regn i mørket etter at de minste hadde lagt seg, med middagen til resten kokende på svak varme, det var en lav, men bred busk jeg forsøkte å få plass til på vestsiden, inne mellom noen andre busker som hadde bredt seg uforholdsmessig langt ut, og som jeg først ­klippet inn. For sånn var det, jo mer tid jeg brukte, jo mer så jeg av ting som måtte gjøres. Jeg klippet greiner av trær og busker, luket meg vei gjennom hele hagen, vannet alle plantene, som alle krevde ulikt alt ettersom hvor nylig de hadde blitt plantet. De eneste slagene jeg visste navnet på, var rosene og magnoliane, men det betydde ikke at de andre plantene var anonyme, jeg kjente hver og en av dem, de var ikke akkurat slik at de hadde en egen ­personlighet, men noe hadde de, en egen, varsom utstråling, noe som var dem for meg.

På noen uker hadde hagen gått fra å være ingenting, «hagen», uten annen betydning enn at det var stedet jeg befant meg på, egentlig tom og fullstendig utbyttbar, til å bli noe jeg var ytterst fortrolig med, og som jeg brydde meg om, tenkte på, pleide. Den hadde plutselig blitt full av mening.

Samtidig som jeg jobbet i hagen, jobbet jeg videre med essayet om datamaskiner, og i det arbeidet kom jeg over et intervju med en for meg ukjent filosof ved navn Gilbert Simondon. I 1958 hadde denne Simondon skrevet om fremmedgjøring ikke på grunn av teknologien, men på grunn av vår manglende kunnskap om ­teknologien. Det var en dypt fremmed tanke. At det ikke var ­teknologien som var problemet, men mitt forhold til den.

Hva slags forhold var det?

Overfor teknologien hadde jeg aldri tatt en selv­stendig beslutning, alltid bare passivt fulgt med strømmen av ­nyvinninger, aldri satt meg inn i noen ting, alltid bare gitt meg over til følelsen av å stå stadig fjernere fra verden. Ikke ha kontroll, men på en eller annen måte bli kontrollert, det var følelsen. Ikke ­kontrollert på noen personlig måte, det var mer som å være ledet av en slags usynlig makt, alltid der, men likevel utenfor rekkevidde.

Gikk det an å få kontrollen tilbake?

Jeg kunne selvfølgelig vende ryggen til alt sammen og flytte ut på landet, inn i skogen opp på fjellet eller ut til havet, leve et sunt og friskt liv som en maskinløs luditt nær naturen. Jeg hadde noen ganger forlatt alt, bodd på fjerne, små øyer ute i havet, på hytter i skogen og på fjellet, ikke for å komme nærmere naturen, riktignok, men for å skrive, og ikke mer enn for noen måneder av gangen. De månedene var preget av en mangel, et konstant begjær etter noe som ikke var der, som det som var der ikke kunne fylle, hverken havet eller skogen eller fjellet. Vi er jo forbundet med hverandre, vi som lever nå, vi som om skjebnen vil det slik, går forbi hverandre på gaten en dag eller ikke, vi som sitter ved siden av hverandre på en busstasjon en kveld eller ikke, vi har hørt de samme historiene, sett de samme nyhetene, tenkt i de samme banene, hatt de samme opplevelsene. Vi er vevd inn i hverandres liv, og i den veven, som er usynlig, litt som kraftfeltene mellom partiklene er usynlige, er der meningen blir skapt, da også naturens mening. Det satt i hodet. Det satt i meg. Verden var verden – kaotisk, ukontrollert, håndfast – uansett hva jeg måtte tenke, føle eller mene.

Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på. Det eneste problemet var at tankene ikke var i stand til å nå ned dit hvor synet på verden en gang hadde blitt formet, og om de mot alle odds skulle klare det, ville de være for lette og flyktige til å forandre noe annet enn seg selv. Men det var derfor jeg leste, det var det eneste jeg så etter, andre måter å oppleve og forstå verden på. Og det var også derfor jeg skrev, jeg lette etter andre innganger til verden og meg selv. Noen holdninger, ­imidlertid, var så selvsagte at jeg ikke så dem som holdninger engang. På nitti­tallet studerte jeg for eksempel litteraturvitenskap, ­kunsthistorie og filosofisk estetikk, helt overbevist om at det jeg studerte, hadde med det menneskelige, livet og den egentlige tilværelsen å gjøre, mens stakkarene over på naturvitenskapelig institutt syslet med teknikk, tall, koder, instrumentalitet og materie. Den gangen ­handlet mye på litteraturvitenskap om strukturalisme, post­strukturalisme og dekonstruksjonisme. I sin reneste form betydde det at tekstene ble lest som isolerte enheter, hvor alle bånd til verden rundt ble kuttet, både til forfatteren og hans eller hennes biografiske liv, og til den tiden og kulturen han eller hun var en del av. Tekstene var et slags lukket system av tegn, hvor betydningen oppstod i forskjellene mellom dem heller enn i den ekstra­tekstuelle virkeligheten de pekte mot. Det var fantastisk. Signifikant og ­signifikat, signifikasjon og signifiering, fenotekst og genotekst, denotasjon og konnotasjon! Men det var tegn vi satt bøyd over, det var tegn vi forholdt oss til, det var egentlig en slags koding og dekoding vi drev på med, mens det var stakkarene på naturvitenskapelig institutt som var ute på havet eller inne i skogen eller ute på plantefeltet, som lærte om biotoper og økosystem, om blod og nerver, galakser og blomsterenger. De var de som skar i kropper, programmerte maskiner, scannet hjerner, forsket på drømmer og trærnes symbiose med sopper. De reduserte kan hende naturen, men de var i det minste rettet inn mot den. Hvordan kunne det ha seg at jeg ikke så det den gangen? Hvordan kunne det ha seg at jeg levde i den forestillingen at jeg var nær naturen, nær naturen i mennesket, når alt jeg syslet med, var tegn og abstraksjoner?

Men hvor var de hen, spurte den franske filosofen Michel Serres en gang om slaven og herren i historien, altså i hvilke omgivelser fant relasjonen sted? Det spørsmålet lærte jeg aldri å stille da jeg studerte humanistiske fag. Den fysiske naturen og mennesket som en del av den, var aldri et tema. Jeg leste ikke naturvitenskaplige bøker. Jeg kunne ikke, uten at jeg visste at jeg ikke kunne. Filosofi, ja. Sosiologi, ja. Historie, ja. Memoarer og biografier, ja. Biologi? Nei. Fysikk? Nei. Astronomi? Nei.

Det forandret seg først da jeg var i førtiårene og begynte på et prosjekt der jeg forsøkte å bygge ned grensene mellom litteraturen og livet. Det gikk langsomt opp for meg at det var verden jeg var interessert i, livet her, eksistensen, og ikke litteraturen om den, som bare var en tilnærmingsmåte av mange. Jeg hadde forvekslet de to.

Les del to i Klassekampen neste lørdag.