Den første lukta jeg kjente da jeg kom til verden på Røde kors-klinikken en augustdag i 1948 var røyken fra fatter’n. En lukt som har fulgt meg gjennom hele oppveksten. Fatter’n levde og virka med røyken i kjeften. Fra han røyka seg i seng om kvelden til han røyka seg opp til frokost. Samtlige måltider ble påbegynt og avslutta med en blås. Skulle vi på biltur var alle vinduene behørig lukket. Trekk var farlig, frisk luft likeså. For få fullt utbytte av sigarettene røyka han med binders. Mine første opplevelser av landet vårt var sett gjennom tjukk røykskodde som kleba seg til bilvinduene. Først i tenåra kunne jeg observere verden slik den virkelig var, uten blåstikk. Tok vi toget satt vi alle tre i røykekupe.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
