På kryss og tvers i den arabiske verdenen omtales den palestinske kvinnen ofte som en «jernkvinne», en kvinne med en særegen evne til å utholde et tøft liv under okkupasjonen med hevet hode – enten på Gazastripa eller Vestbredden.
– Det er sant at vi med rette kalles jernkvinner. Det er egentlig en god betegnelse på palestinske kvinner. Vi opplever og har i mange tiår opplevd mer enn noen skal måtte holde ut. Denne kampen er blitt del av vår personlighet, men vi har også en grense for hva vi klarer å holde ut. Det er nok nå, sier den 31-årige palestinske Nora Saleh Hamdan.
Hun er opprinnelig fra flyktningleiren Nuseirat i utkanten av byen Deir al-Balah på Gazastripa. Familiens hus ble bombet, og hun har endt opp i et telt i teltleiren Mawasi – et område Israel påsto var en trygg sone.
– Husker du da Israel bombet teltleiren, og enkelte ble brent levende? Mine to sønner og min mann ble drept i det angrepet. Igjen sitter jeg og dattera mi Ghina på åtte. Alle andre er borte. Ja, vi er sterke og ja, livet går videre – men hva slags liv er dette egentlig? spør hun.
Orker ikke mer
Siden Gaza-krigen begynte i oktober 2023 har Israel drept over 46.645 mennesker på Gazastripa. Rundt 70 prosent av dem er kvinner og barn, ifølge en rapport UN Women ga ut i januar i år.
Krigshandlingene på Gazastripa er blitt sendt ut til verden i sanntid. Synet av palestinske kvinner som gråtende, men bestemt og med hevet hode, tar farvel med de istykkerrevne likene til sine kjære har skapt sterke reaksjoner.
– Hittil har Gud gitt meg styrke, men jeg orker ikke mer krig. Våre barn orker ikke å bli torturert av lyden av israelske droner dag og natt, bomber, død og mer fordrivelse. Jeg orker ikke, sier Hamdan, sliten og sint.
Hun forteller om et liv i et telt med null privatliv, og vanskelige forhold for menn og kvinner.
– Men for oss kvinner er det ekstra tøft. Vi gikk med hodeplagg hele tida, også når vi sov, i tilfelle vi måtte løpe ut av huset. Vi hadde ikke bind og måtte bruke tøystykker. Samtidig hadde vi ikke reint vann til å vaske oss. Veldig lite mat, som vi som kvinner gjorde det beste ut av, sier hun.
Siden 19. januar har det vært våpenhvile på Gazastripa. Som del av avtalen begynte Israel også å slippe inn mye mer nødhjelp. Hamdan forteller at det som har kommet inn av bistand, fortsatt er for lite. Forrige helg innførte Israel dessuten en blokade på all nødhjelp, og mange frykter at våpenhvilen vil ryke.
– Alle ønsker å bli værende her, men ikke alle orker. Det er nok nå. Får jeg en mulighet til å reise ut, vil jeg gjøre det. Jeg ønsker at min datter skal få gå på skole og ha en framtid. Her er det ingenting, sier hun.
Truer med helvete
Tirsdag denne uka møttes Den arabiske ligaen i Kairo for å diskutere Gazas framtid. De 22 landene endte opp med å støtte Egypts plan for gjenoppbygging av Gazastripa. Gjenoppbyggingen skal ta fem år, koste rundt 58 milliarder dollar og innebærer at palestinerne skal få bli boende der.
Samme dag avslo imidlertid Det hvite hus den egyptiske planen. President Donald Trump holder fast ved sine planer om å flytte palestinerne til nabolandene og omskape Gazastripa til en Midtøstens Riviera.
Samtidig truer Israel altså med å forlate våpenhvilen. Den første fasen utløp for en uke siden, men istedenfor å begynne forhandlingene som skal lede til permanent våpenhvile, krever Israel nå en forlengelse av den første fasen. Israel ber samtidig Hamas løslate alle gislene. Dersom det ikke skjer, har statsminister Benjamin Netanyahu truet med at «helvete vil bryte løs». Donald Trump sa også denne uka at folk på Gaza vil dø om ikke gislene slipper fri.
Hamdan sier palestinerne har rett til å kjempe mot okkupasjonen, men mener i dag at Hamas-angrepet var en «feilberegning» som har kostet dem dyrt.
Hun ønsker heller ikke at Hamas skal styre Gaza etter krigen. Dette slås også fast i det egyptiske forslaget som fikk støtte av Den arabiske liga på tirsdag. Forslaget innebærer at Hamas skal overlate styre til en teknokratisk administrasjon fram til de palestinske selvstyremyndighetene kan ta over.
– Jeg har ikke tillit til at verken Israel eller USA vil holde løfte sitt. De har allerede brutt våpenhvileavtalen og ønsker å endre hele ramma for den. Jeg frykter at Israel nå krever alle gislene slik at de kan bombe oss igjen. Derfor er det viktig med en avtale først, sier Hamdan.
Skal tilbake
Doaa Dawoud, 31 år gammel, som kommer fra Gaza by, sier Trump «bare kan glemme å få oss ut av landet vårt». Hun er lavmælt når hun snakker med Klassekampen på telefon fra Egypt. Så begynner hun å fortelle:
Hun var hjemmeværende matematiker, og mannen hennes var ingeniør og underviste på et universitet i Gaza. De levde et stille liv. Før Gaza-krigen gjorde Dawouds 17 år gamle tvillingsønner på Yasin og Yazan seg klare til å avslutte videregående skole og begynne på universitet. Yasin var fast bestemt på å utdanne seg til arkitekt. Yazan ønsket å bli ingeniør. Den yngste sønnen Mustafa på 14, som elsket fotball, var på vei ut av ungdomsskolen og drømte om å bli en proff spiller.
Da krigen begynte, var Dawouds nabolag blant de første som ble bombet. De flyktet til svigerinna hennes et stykke unna. Men 18. oktober 2023–11 dager etter at Gaza-krigen startet – bombet israelske fly nabolaget de hadde flyktet til. Svigerinnas hus ble lagt i ruiner. Dawoud ble alvorlig såret under angrepet.
– Jeg lå lenge på intensivavdelingen, men fikk etter hvert vite at alle mine tre sønner ble drept den dagen. De ble martyrer, sammen med titalls andre slektninger som ble drept, sier hun og blir stille.
Hun sier at sønnene hennes «verken var soldater eller stridende», og at «likevel ble de drept fordi de var palestinere».
«Alle minnene, alle drømmene det aldri ble noe av, all den framtida jeg så for meg – alt dette er mer enn et menneske kan bære.»
— Doaa Dawoud
– Vi elsker våre barn og ofrer alt for dem. Samtidig er vi et okkupert folk og vet godt at det koster å kjempe mot okkupasjonen. Vi vet vi kan miste våre barn når som helst. Okkupasjonen drepte mine tre sønner, men de ble martyrer. De slapp elendigheten og urettferdigheten palestinerne utsettes for. De er på et bedre sted nå, sier hun.
Dawoud framstår som en samlet, rolig og sterk kvinne, men hun sier at hun aldri ville hatt styrken til dette aleine. Når hun er ferdig med behandlingen i Kairo, skal hun tilbake til Gazastripa, forteller hun.
– Det er Gud som gir meg styrken, ellers hadde jeg ikke orket å leve etter å ha mistet alle mine tre barn. Alle minnene, alle drømmene det aldri ble noe av, all den framtida jeg så for meg – alt dette er mer enn et menneske kan bære, sier hun.
Foreldreløse
– Israel drepte foreldrene mine, sier 13-åringen Oday Shaban.
Klassekampen snakker med ham på telefon fra teltleiren i Mawasi, helt sør på Gazastripa. Oday er en av rundt 19.000 barn som ifølge FN har blitt foreldreløse siden Israel gikk til krig mot Gazastripa. Dagene, ukene og månedene med krig har gått i ett for ham, så han husker ikke lenger når de ble drept.
– Jeg savner begge så mye. Mora mi pleide å kle på oss, lage mat til oss og følge oss til skolen hver dag. Faren min pleide å gi meg lommepenger og leke med meg. I dag er det jeg som har ansvaret for de tre yngre søstrene mine. Jeg selger søtsaker og slikt i håp om å tjene litt penger og forsørge søsknene mine, sier den unge gutten og sukker tungt.
Ved siden av ham står åtte år gamle Jiwan Abu Berri. Hun har i motsetning til Oday ingen søsken, og begge foreldrene ble drept under et angrep i Beit Hanoun i juni i fjor. Hun klarer ikke å si så mye, og gir telefonen til tanta, Amal Jadouh.
– Jiwan bor med meg i teltet jeg bor i med de seks barna mine. Israel drepte mannen min, og nå sitter jeg med ansvaret for alle barna. Faren til Jiwan, broren min, ble drept i det samme angrepet, sier hun.
Krigen har «traumatisert alle», både barn og voksne, påpeker Jadouh. Da barnas far ble drept, begynte en av sønnene å tisse på seg hele tida.
En av Jadouhs døtre, Jori på ti, tar telefonen fra mora og sier: «Krigen har tatt fra oss alle kjære: Besteforeldre, onkel, faren min og mange andre. Men jeg skal ikke dra herfra. Dette er landet vårt, og land er dyrebart».
Storfamilien som Jadouh har ansvaret for, bor i et telt, som frivillige har satt opp for enker og barna deres. I likhet med Dawoud blir Jadouh værende på Gaza, men heller ikke hun ønsker at Hamas skal beholde makta.
– Når det er sagt, kommer det ikke på tale å fordrive oss herfra. Vi blir. Gaza er vårt land, selv om jeg bor i et telt med lite eller ingenting. Livet som kvinne er vanskelig og vondt, sier hun og legger til:
– Det viktigste for meg er at barna får gå på skole.
