I 1978 dro foreldrene mine på sin aller første utenlandsreise, til Polen. Da de kom hjem til Moskva igjen, snakket moren min uopphørlig om noe av det de hadde opplevd. Det var ikke et sted, men en film: Bob Fosses «Cabaret». Det var særlig en av scenene som hadde festet seg hos henne. Tre venner er på vei hjem etter en helgetur. Trøtte, fyllesyke og opptatt av sine seksuelle og romantiske forviklinger, stanser de ved en veikro. Her begynner en tenåring i Hitler Jugend-uniform å synge. Han fremstår både oppriktig og barnslig, med brune bukser stappet nedi hvite knestrømper. Men snart slutter andre unge mennesker i uniform seg til ham, og etter hvert står alle gjestene der og synger, bortsett fra én. Hovedpersonene smyger seg ut. De har prøvd å skyve nazismen ut av hodet, men i dette øyeblikket innser de at de er i mindretall, at livet slik de har levd det hittil, er over. Sangen alle rundt dem synger, er «Morgendagen tilhører meg».
Jeg var elleve år den gangen moren min ikke klarte å slutte å snakke om «Cabaret», og jeg var forvirret. Jeg trodde at foreldrene mine virkelig hadde vært på en kabaret, og at de på en eller annen måte hadde fått innsikt i hvordan sovjetregimet fungerte. Noen år senere, da jeg selv så filmen, innså jeg at moren min hadde rett: Denne scenen er den mest levende skildringen av hvordan det føles å leve i et samfunn som er i ferd med å tilpasse seg en totalitær leder. Dette fikk jeg oppleve i virkeligheten som voksen, da Vladimir Putin kom til makten i Russland og min verden plutselig føltes som et sjakkbrett, der en usynlig hånd forsynte seg med brikker raskere enn det jeg hadde trodd var mulig.
Nå gjennomlever jeg noe tilsvarende i Donald Trumps USA, og det foregår i et enda raskere tempo. For meg begynte det før valget, da eierne av Los Angeles Times og Washington Post besluttet seg for å trekke avisens støtte til Kamala Harris’ presidentkandidatur. Det fortsatte da Mark Zuckerberg gjorde store endringer i Meta, så det skulle gjenspeile det han kalte det «kulturelle vippepunktet», som var presidentvalget. Samtidig har ABC News betalt millioner av dollar i forlik etter et av Trumps grunnløse søksmål, og CBS vurderer å gjøre det samme. Det aller siste er den store utviskingen: av journaler fra transbehandling av mindreårige på sykehus og av mangfolds- og inkluderingspolitikken til mange universiteter og i mange bedrifter. Enkelte universiteter gjør nå i stillhet om på studieprogrammene sine med et håp om å tilpasse seg forventninger som ennå ikke har blitt tydelig fremsatt.
Jeg snakker ikke om at det slettes sider fra offentlige nettsteder, for eksempel hos Det hvite hus og det amerikanske folkehelseinstituttet, Centers for Disease Control and Prevention, som antakelig er godkjent av nyinnsatte embetsfolk. Jeg snakker om tiltak som enkeltpersoner eller private institusjoner har tatt forebyggende, men med en viss grad av fri vilje.
Yale-historikeren Timothy Snyder har kalt dette «foregripende lydighet». I boka «Om tyranni. Tjue ting vi kan lære av det tjuende århundret» fra 2017 er leksjon nummer 1: «Adlyd ikke på forhånd.» De som prøver å forutsi hva en undertrykkende statsmakt vil ønske seg, og underkaster seg disse kravene før de fremsettes, skrev Snyder, «lærer makten hva den kan gjøre».
Snyder har selvfølgelig rett, men advarselen hans får foregripende lydighet til å høres irrasjonelt ut. Det er det ikke. Etter min erfaring er det slik at når folk eller institusjoner avstår fra makt frivillig, handler de ikke aller mest av frykt, men heller på grunnlag av et sett tilsynelatende rimelige argumenter. Disse argumentene faller inn under en eller flere av fem kategorier.
Den første kategorien er argumentet om ansvaret for andre. I 2004 bestilte og redigerte jeg en artikkel fra en mann som hadde protestert mot hvordan Putin håndterte en gisselkrise på en skole, der over 300 personer døde. Jeg satt og finpusset på overskriften, da en av mine overordnede plutselig dukket opp ved skrivebordet mitt. Hvis du publiserer dette, advarte han, kan hele personalet i forlagshuset miste jobben. Så vidt jeg vet, hadde Kreml aldri truet eller engang kritisert forlaget for sitt redaksjonelle innhold. (Mannen det gjaldt, sier nå at han aldri forsøkte å hindre meg.)
Den anerkjente russiske sosiologen Yuri Levada formulerte begrepet «kollektiv gisseltaking» for å beskrive fenomenet der enkeltpersoner ikke er fri til å handle på grunn av en konstant og troverdig trussel om kollektiv straff. Kollektiv gisseltaking er et snikende fenomen, fordi det stiller forskjellige verdisett opp mot hverandre: Sjefen min ba meg for eksempel om å veie verdien av én artikkel opp mot flere hundre menneskers levebrød. Artikkelen ble ikke publisert.
Den andre kategorien er knyttet til argumentet om et høyere mål, og er nært forbundet med kollektiv gisseltaking. Gjennom vinteren 2012 demonstrerte over 150.000 russere mot valgfusk og Putins intensjoner om en tredje presidentperiode. Da brøt den populære skuespilleren Chulpan Khamatova med den liberale intelligentsiaen og erklærte sin støtte til Putin. Khamatova var en av grunnleggerne av en hjelpeorganisasjon for kreftsyke barn. Hun ble møtt av en del kritikk, men sa at: «Hvis det betyr at det bygges et nytt sykehus, skulle jeg gjerne ha gjort det igjen.» Verdigheten hennes var tross alt en liten pris å betale for å redde barnas liv.
Jeg mistenker at en del amerikanske sykehusadministratorer som avslutter sine trans-programmer for unge mennesker, baserer seg på en tilsvarende logikk: For å kunne ivareta pasientene sine, må de sørge for fortsatt føderal finansiering – selv om det betyr at de må slutte å ivareta en annen pasientgruppe.
Deretter kommer det pragmatiske argumentet. Rasjonelle mennesker holder ikke fast ved prinsippene sine bare av prinsipp. De velger sine kamper. Det er i hvert fall slik argumentet lyder. Det var kanskje denne logikken som fikk landets største private sponsor av biomedisinsk forskning til å stanse et mangfoldsprogram på 60 millioner dollar, som fikk butikkjeden Target til å skrote sine mål for mangfold, likestilling og inkludering og ABC News til å inngå forlik etter Trumps søksmål om ærekrenkelse. Uansett hvor kynisk dette måtte lyde, har argumentet også opphav i verdier og i forpliktelser overfor andre – aksjeeiere, forretningspartnere, klienter.
«Det er mange gode grunner til å tilpasse seg en gryende diktator»
Så finnes det også et hvis-ikke-jeg-gjør-det-vil-noen-andre-gjøre-det-argument. Et par journalister som i frykt for livet hadde flyktet fra Russland, påtok seg for et par år siden å lage en film som for meg og mange andre så ut som ren russisk propaganda. Da jeg spurte dem hvorfor de gjorde det, var svaret at noen andre uansett ville ha gjort det – og de trengte pengene. Det ville ikke ha forandret noe om de takket nei til oppgaven, så hvorfor ikke? Kanskje dette er logikken til de prestisjetunge advokatfirmaene som nå har skyndet seg å ansette Trump-lojalister og på andre måter posisjonere seg som allierte av den nye administrasjonen. Kanskje det også er logikken til demokratene i Senatet, som har stemt på de nominerte til Trumps kabinett: Kandidatene ville ha blitt godkjent uansett, derfor var det like greit for senatorene å gi sin tilslutning.
Aller sist har vi tidsåndargumentet. «Vi befinner oss i en ny tid nå», kommenterte Zuckerberg da han erklærte at Meta skulle legge ned faktasjekkprogrammet sitt. Bedriftene trenger mer «maskulin energi» og bør ha «en kultur som holder aggresjon høyere», la han til noen dager senere, da han uttalte seg på Joe Rogans podkast. Denne typen argumenter er selve definisjonen på det å være rasjonell. Samfunn definerer forstand som evnen til å tilpasse seg den dominerende troen og kulturen. I totalitære samfunn blir kulturelle og intellektuelle opprørere ofte forvist til psykiatriske institusjoner. I Sovjetunionen ble dissidenter ofte diagnostisert som mentalt syke – og etter samfunnets standarder var de det.
Det er mange gode grunner til å tilpasse seg gryende diktatorer, og bare én grunn til ikke å gjøre det. Foregripende lydighet er en sentral byggekloss i makten deres. 1900-tallets autokratier bygde på masseterror. 2000-tallets autokratier ser ofte ut til ikke å trenge det, siden deres undersåtter føyer seg villige.
Men når et autokrati får større makt, vil det angripe mange av dem som forsøkte å være rasjonelle og sikre seg selv og virksomheten sin. Sjefen fra forlaget som jeg fortalte om, lever nå i eksil, og det samme gjør skuespilleren. Det bor selvfølgelig fortsatt mange mennesker i Putins Russland, inkludert velstående bedriftseiere. Men de har oppdaget at for å holde seg selv og virksomheten sin trygg, må de gi fra seg stadig mer penger og stadig mer makt til regimet – et regime de har bidratt til å bygge. Hadde de stått sterkere imot i utgangspunktet, hadde det ikke vært mulig å bygge det autokratiet som nå kontrollerer nesten alle aspekter av livet og virksomheten deres.
Et par uker inn i Trumps andre presidentperiode kan det føles som om vi allerede lever i et irreversibelt endret land. Mine foreldre tilhørte andre generasjon født under sovjetisk totalitarisme, og hadde aldri kjent et annet samfunn. Det hadde heller ikke deres foreldre. Likevel opplevde de et gjenkjennelsens øyeblikk da de så scenen fra «Cabaret», fra det øyeblikket da en ny, mørk æra fikk grep om samfunnet. Moren min døde for over tretti år siden, så jeg kan ikke spørre henne hvilke sammenligninger hun trakk. Alt jeg vet, er at det tilsynelatende var mulig å opprettholde en oppfatning om både fakta og verdier – ikke bare for ikke å adlyde foregripende, men for ikke å adlyde i det hele tatt. Hvis det var mulig i Sovjetunionen for et halvt århundre siden, er det definitivt mulig i USA i dag.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes.