Om å føye seg på forhånd

I 1978 dro foreldrene mine på sin aller første utenlandsreise, til Polen. Da de kom hjem til Moskva igjen, snakket moren min uopphørlig om noe av det de hadde opplevd. Det var ikke et sted, men en film: Bob Fosses «Cabaret». Det var særlig en av scenene som hadde festet seg hos henne. Tre venner er på vei hjem etter en helgetur. Trøtte, fyllesyke og opptatt av sine seksuelle og romantiske forviklinger, stanser de ved en veikro. Her begynner en tenåring i Hitler Jugend-uniform å synge. Han fremstår både oppriktig og barnslig, med brune bukser stappet nedi hvite knestrømper. Men snart slutter andre unge mennesker i uniform seg til ham, og etter hvert står alle gjestene der og synger, bortsett fra én. Hovedpersonene smyger seg ut. De har prøvd å skyve nazismen ut av hodet, men i dette øyeblikket innser de at de er i mindretall, at livet slik de har levd det hittil, er over. Sangen alle rundt dem synger, er «Morgendagen tilhører meg».