I begynnelsen av 2023 satte lakseoppdretterne i gang et organisert felttog mot den såkalte lakseskatten, med godt betalte lobbyister. De hevdet uhemmet at denne skatten ville strupe oppdrettsnæringen, frata dem nødvendige midler til investering og føre til store tap av arbeidsplasser. Den 21. november 2024 kunne Dagens Næringsliv (DN) likevel fortelle at drøyt 20 oppdrettere økte sine skattemessige formuer med gjennomsnittlig 25 prosent i dyrtidsåret 2023. De to rikeste, Gustav M. Witzøe (eier av Salmar) og Inge Harald Berg (eier av Nordlaks) økte sine formuer med henholdsvis 38 og 34 prosent, men begge er oppført med null skattbar inntekt.
I 2024 samlet de rikeste seg til en ny kampanje, denne gangen mot formuesskatten og den såkalte «utflyttingsskatten». De hevder at formuesskatten hindrer at det skapes nye arbeidsplasser og kveler innovasjon og produktivitetsvekst. I sausen av påstander blir det sjelden nevnt at formuesskatten er en skatt av personer og ikke på bedrifter. Og det blir aldri nevnt at en stadig mer ulik inntekts- og formuesfordeling er blitt et alvorlig problem i Norge. Det blir ikke engang nevnt at tallet på milliardærer har økt formidabelt de siste 20 årene, som vist i bladet Kapital sine årlige oversikter.
Ifølge Kapital er det nå 436 milliardærer i Norge, opp fra 40 i år 2000. De 400 rikeste hadde i 2024 en samlet på formue på 2139 milliarder kroner målt i markedsverdi, det vil si gjennomsnittlig 5,3 milliarder kroner per person, som representerte en vekst på nær 13 prosent fra 4,7 milliarder i 2023. Kapital har beregnet at i løpet av året var den verdijusterte avkastningen på den samlete formuen til disse rikeste 14 prosent, som er langt høyere enn verdistigningen på Oslo Børs.
De 100 rikeste på listen økte sin formue med 18 prosent, fra 1272 milliarder 2023 til 1500 i 2024. Det utgjør 70 prosent av de totale verdiene på listen og gir et klart bilde av konsentrasjonen av formuer. Det er viktig å merke seg at mer enn 63 personer på listen har utenlandsk adresse, og at deres samlede formue utgjør 48,5 prosent av den samlede formuen til de 400. Det store flertallet av disse er utvilsomt «skatteflyktninger» fra før den nåværende regjeringen strammet inn reglene.
Ifølge Kapitals tall hadde de 400 rikeste økt sin samlede formue med over ni prosent per år, fra 250 milliarder kroner i år 2000 til 2139 milliarder i 2024.
Ulikheten i formue er kommet så langt at den rikeste prosentens inntekter i hovedsak er bestemt av avkastningen på deres formuer. Aaberge mfl. (SSB, 2021) skriver: «Den øverste prosentens andel av samlet nettoformue [formue minus gjeld] har økt fra 20 til 22 prosent i perioden [2001–2018], mens formuesandelen for de øvrige gruppene har gått ned. Vi ser også at en svært liten og synkende andel av samlet nettoformue eies av den nederste halvdelen av formuesfordelingen. Formuesandelen for denne gruppen har gått ned fra 7 til 5 prosent i perioden 2001–2018.»
Med andre ord: Halvparten av befolkningen eier bare en tjuendedel av total nettoformue, mens den rikeste hundredelen eier over en femtedel.
Historiske data tyder på at inntektsulikheten i Norge ble betydelig redusert i perioden fra 1948 til tidlig i 1990-årene. Inntektsandelen til de én prosent rikeste falt fra ni prosent av totalinntekten i Norge i 1948 til fire prosent rundt 1990, som representerte et vendepunkt (Aaberge og Modalsli 2014). Deretter ble den øverste prosentens andel av total inntekt etter skatt (inklusive tilbakeholdt utbytte i selskaper) nesten doblet til sju prosent i 2001 og økte videre til 15 prosent i 2018 (Aaberge mfl. 2021).
I perioden 2001–2018 hadde den øverste prosenten av befolkningen en vekst i inntekt etter skatt på 170 prosent, mens halvparten av befolkningen med lavest inntekt hadde en inntektsvekst på mindre enn 25 prosent. Den øverste prosenten hadde med andre ord en nær sju ganger høyere inntektsvekst etter skatt enn halvparten av befolkningen med de laveste inntektene. Aaberge mfl. viser at veksten i inntekt etter skatt for den øverste prosenten i inntektsfordelingen «i stor grad drives av eierinntekter og i mindre grad av vekst i yrkesinntekter, og at forskjellene i inntektsvekst mellom den øverste prosenten og befolkningen for øvrig kan forklares av en sterk vekst i eierinntekter for den øverste prosenten» (s. 23). Nesten all eierinntekt går til personer i de øverste ti prosentene av inntektsfordelingen (Vestad, SSB 2024).
Særlig Arbeiderpartiet og Høyre later til å mene at flere i arbeid vil føre til mindre økonomisk ulikhet i samfunnet som helhet. Det er slett ikke gitt. De fleste utenfor arbeid er som regel kandidater til relativt lavtlønnede jobber. Flere i arbeid betyr derfor flere sysselsatte med lav lønn, og gruppen nederst på lønnsstigen øker. Det innebærer at inntektsforskjellene ikke vil minke, men til og med kan øke, ved at det blir enda flere med lave lønninger.
Både for den enkelte og for samfunnet som helhet er det et viktig gode at alle som kan og vil arbeide, kan få en jobb. Men flere i arbeid hjelper ikke mot den store samfunnsmessige ulikheten i inntekter og formue. Denne ulikheten kan reduseres bare gjennom et rettferdig og effektivt skattesystem.
Det er i dette perspektivet vi må se den pågående kampanjen mot skatt på formue. Formuesskatten er en skatt på personers netto formue, det vil si formue minus gjeld, som deles mellom stat og kommuner. (Selskapene betaler ikke formuesskatt.) Over et bunnfradrag på 1,7 millioner kroner er det en skattesats på én prosent på formue inntil 20 millioner kroner og 1,1 prosent på formue over 20 millioner. Det er en rekke verdsettingsrabatter på formuenes markedsverdi: 75 prosent rabatt på primærboliger, 30 prosent på jord- og skogeiendom, 20 prosent på aksjer og så videre. (For eksempel en person med aksjeformue på 50 millioner må betale 401.000 kroner, det vil si 0,8 prosent i skatt på sin formue.)
Personer som får aksjeutbytte, må betale 37,8 prosent skatt etter et «skjermingsfradrag» (3,2 prosent av utbyttet). Men hvis aksjonæren lar være å ta ut utbyttet fra selskapet eller plasserer det i et såkalt holdingselskap, gjør «fritaksmetoden» at vedkommende slipper å betale skatt på utbyttet så lenge det ikke blir «realisert», det vil si tatt ut. På slike «tilbakeholdte» utbytter må aksjonærene betale bare formuesskatt.
Skatteutvalgets rapport av 2022 (NOU 2022:20, s. 203) anslår at i 2016 hadde aksjonærene hopet opp 3100 milliarder kroner i slike «latente eierinntekter». Det tilsvarer over 1100 milliarder kroner i skattegjeld som aksjonærene står fritt til å betale når det passer dem. (Dette beløpet er betydelig større enn statens samlede skatteinntekter i 2016.) Størstedelen av denne skattegjelden har sannsynligvis gått tapt for staten ved at skyldnerne emigrerte til Sveits eller andre land før reglene ble innskjerpet. Med de nye reglene for «utflyttingsskatt» (2024) må utflytteren betale skatt på akkumulert latent eierinntekt seinest 12 år etter utflytting. (Regelen i Tyskland er seinest sju år.)
Med fritaksmetoden kan aksjonæren som nevnt unngå skatt på aksjeutbytte ved å holde det tilbake i selskapet eller plassere det i et holdingselskap. Ettersom ubeskattet utbytte hoper seg opp over tid, blir det skattefrie skjermingsfradraget stadig større, og aksjonæren kan etter hvert ta ut et stort skjermet utbytte. Dermed vil aksjeeieren slippe å betale inntektsskatt, men må betale skatt på aksjeformuen så lenge vedkommende bor i Norge. (Jf. tilfellet med Witzøe og Berg som vi nevnte i innledningen.)
«Hvis formuesskatten blir fjernet uten andre endringer, blir de rikeste virkelig nullskatteytere»
Et sentralt punkt i de rikes kampanje mot formuesskatten gjelder skatt på såkalt «arbeidende kapital». Det må bety at noen typer kapital «arbeider», mens andre typer ikke gjør det. Det er tydelig at tilhengerne av denne termen mener at alle typer aksjer er «arbeidende kapital», og de vil derfor ha null skatt på aksjeformuer, som er de rikeste sin absolutt viktigste inntektskilde.
Aksjer er et fritt omsettelig verdipapir som besitteren har kjøpt med tanke på å kassere inn en størst mulig gevinst, enten i form av dividende (utbytte) eller i form av prisstigning på aksjene. Aksjer er ikke knyttet til verdien av bestemte maskiner eller prosesser i et selskap, men omfatter hele selskapet inklusive kunnskap, patenter og så videre. For eieren er det vesentlige at aksjene må gi gevinst nå eller i framtiden, ikke hvilken type økonomisk virksomhet de er utstedt på. Aksjer er et viktig spekulasjonsinstrument, og de blir hyppig brukt for eksempel i såkalt «shorting». Det kan med en noenlunde rimelig grunn bli hevdet at spekulanten «arbeider», men ikke aksjene.
Det et alvorlig fordelings- og rettferdsproblem at de rikeste har en stadig lavere reell skatteprosent: «For topp 1-prosenten har den gjennomsnittlige skatte- og avgiftsprosenten falt markant, fra 53 prosent i 2002 til 29 prosent i 2018. […] Den øverste prosenten mottar 15 prosent av samlet bruttoinntekt og betaler 10 prosent av samlede skatter og avgifter», skriver Aaberge mfl. Dessuten er beskatningen «regressiv på toppen». Samlet skatte- og avgiftsprosent øker med stigende inntekt opp til de 1 prosent rikeste. «Deretter faller skatte- og avgiftsprosenten med økende bruttoinntekt: fra 53 prosent for gruppen av personer mellom 95 og 99 prosent til 8 prosent for personene i den øverste 0,01 prosenten» (Aaberge).
Det er først og fremst de rikeste i Norge som betaler formuesskatt. Hvis denne skatten blir fjernet uten andre endringer i skattesystemet, blir de rikeste virkelig nullskatteytere. Skatteutvalget anslår at bare 13 prosent av skatteyterne betalte formuesskatt i 2022 (NOU 2022:20, s. 257). Guttorm Schjelderup ved Norges Handelshøyskole anslår at halvparten av disse betalte mindre enn 14.000 kroner. Den ene prosenten med høyest formue betalte 2/3 av all formuesskatt, og formuene deres domineres av ikke-børsnoterte aksjer med bokførte verdier langt under markedsverdi (Dagens Næringsliv, 28.5.2024). Schjelderup konkluderer med at «å frita aksjer fra formuesskatt er en oppskrift for økt ulikhet og maktkonsentrasjon i det norske samfunnet».
Et standardargument mot skatten på aksjeformue er at den kan føre til likviditetsproblem hos eierne, som for å betale skatten må tappe bedriftene for penger som kunne gå til lønnsomme investeringer. Sannsynligvis som reaksjon på disse klagene innførte staten i 2016 (praktisert også i 2017 og i 2020) en ordning med betalingsutsettelse av formuesskatt i to år for eiere av bedrifter som går med regnskapsmessig underskudd. Denne ordningen ble knapt brukt og trolig derfor fjernet igjen. Skatteutvalget bemerker: «At ordningen var så lite brukt kan tyde på at få bedrifter og eiere opplevde likviditetsutfordringer» (NOU 2022:20, s. 263).
En variant av påstanden om likviditetsmangel er at spesielt eierne av små og mellomstore unoterte bedrifter (med en eller få eiere) ofte må trekke penger ut av virksomheten som den ellers ville ha brukt for å øke sysselsetting og produksjon. Men en studie uført av tre forskere ved Frisch-senteret (Economica, vol. 90, 2023) viser det motsatte: En krone mer i beregnet formuesskatt bidrar i gjennomsnitt til å øke lønnssummen i virksomheten med 60 øre i samme år og med én krone etter to år. Forfatternes tolkning av dette resultatet er at høyere formuesskatt gjør det mer lønnsomt å plassere formuen i bedriften på en slik måte at eierens skattbare formue øker minst mulig. Spesielt vil det være lønnsomt for eieren å investere i de ansattes kunnskap og kompetanse, siden «humankapital» ikke inngår i bedriftens balanse og dermed ikke fanges opp som skattemessig formue hos eieren.
Det blir stadig gjentatt at formuesskatten motvirker norsk eierskap og favoriserer utenlandske aksjonærer, fordi de slipper å betale formuesskatt til Norge. Utenlandske eiere må imidlertid betale formuesskatt til Norge på andre typer formue. Som det heter i Stortingsproposisjon for budsjettåret 2025: «Fysiske personer som ikke er skattemessig bosatt i Norge, skal betale formueskatt til Norge for formue i fast eiendom eller løsøre som vedkommende eier eller rår over her i riket.» (Prop. 1LS, s. 179)
«Vi mener at all formuesskatt bør gjøres ‘virksomhetsbasert’»
Utenlandske aksjonærer må betale skatt på utbytte i norske selskap gjennom den såkalte kildeskatten som selskapet må trekke fra og betale til staten når det overfører utbytte til utenlandsk aksjonær. Vi kan ikke se at det vil være en skattepolitisk ulempe å utvide kildeskatten til også å omfatte skatt på aksjeformue. Denne formuens verdi er dessuten langt enklere å fastsette enn formue i fast eiendom og løsøre.
Det som hindrer en slik endring, er at skatten på aksjeformue i dag er «residensbasert». Det betyr at hvorvidt en eier av aksjeformue knyttet til virksomhet i Norge er skattepliktig, er bestemt av hvor vedkommende bor. Omvendt gjelder skatteplikten alle investorer med bosted i Norge uansett hvor i verden aksjeformuen deres er. Vi mener at all formuesskatt bør gjøres «virksomhetsbasert», slik at den omfatter all formue knyttet til virksomhet eller eiendom i Norge uansett hvor eieren har bosted. En slik endring vil innebære at utflyttere med bostedsadresse i utlandet må betale skatt på sin aksjeformue i Norge samme hvor de bor. For å få til en slik endring trengs det bare en liten smule politisk interesse og vilje.
Det er for øvrig bemerkelsesverdig at Høyre ikke tar hensyn til at fjerning av skatten på aksjeformue vil være dypt diskriminerende mot den store delen av befolkningen som har mesteparten av sine formuer i form av hus, hytter og bankinnskudd og fortsatt må betale skatt på disse formuene. Med forslaget om null skatt på aksjeformue har Høyre gjort seg til lobbyist for de aller rikeste i vårt samfunn.
Vi har nevnt at «utflyttingsskatten» er en skatt på akkumulert «latent eierinntekt» som utflytteren må betale skatt på seinest 12 år etter utflytting. Da synes det ytterst merkverdig at denne skatten skal representere en spesiell byrde for gründere. For en må kunne anta eierne av oppstartsselskaper (gründere) ikke har rukket å samle opp betydelige latente inntekter som de ønsker å flytte til utlandet med uten å betale skatt. Oppstartsselskaper er dessuten som regel ikke børsnoterte, og de har ofte stor lånegjeld. En studie fra SSB (Andresen og Bø 2022) estimerer at den bokførte verdien til slike selskaper i gjennomsnitt er bare cirka halvparten av deres markedsverdi. En empirisk analyse av Dagens Næringslivs 1835 gasellebedrifter i 2012 viste at bare 15 prosent av dem utløste formuesskatt hos eierne (Guttorm Schjelderup i DN, 7.6.2024).
Her bør det også være nevnt at gründervirksomheter nyter godt av diverse statlige støtteordninger. I 2023 mottok slike foretak over 2,4 milliarder kroner i støtte, lån og lånegarantier fra Innovasjon Norge. I 2022 fikk 940 oppstartsselskaper en milliard kroner i skattefradrag og tilskudd gjennom det statlige organet Skattefunn (Meld. St. 6 (2024–2025), s. 84–85). Dessuten nyter disse selskapene godt av tomter og lokaler stilt til rådighet av Siva.
Skatteutvalget har gode argumenter for at det vil være en bedring av skattesystemet å innføre løpende beskatning av urealiserte (latente) eierinntekter i aksjeselskap (NOU 2022:20, s. 209–210). Det innebærer i realiteten at fritaksmetoden blir avskaffet. Utvalget foreslår at alle verdisettingsrabatter blir fjernet (s. 273–274). Disse tiltakene ville gjøre skattesystemet langt mer gjennomsiktig og rettferdig enn det er i dag. Enda mer rettferdig vil skattesystemet bli ved at bunnfradraget i formuesskatten økes slik skatteutvalget foreslår, men gjøres langt mer progressiv enn skatteutvalgets forslag (s. 275).
Norges 200 rikeste arvinger sitter i dag på en samlet formue på 540 milliarder kroner (Kapital 37/2024). Som skatteutvalget påpeker: «Å motta arv har likhet med å motta inntekt uten oppofrelse, og den skattepliktige har derfor mulighet til å betale skatten uten å ha egen inntekt eller foreta låneopptak.» Stortinget bør snarest vedta å innføre arveskatt igjen. Men etter vårt skjønn bør bunnfradraget i arveskatten være høyere og progressiviteten langt større enn skatteutvalget foreslår (NOU 2022:20, s. 286–288).
Den økende ulikheten i Norge er ikke resultat av «en naturlig utvikling», men en tilstand som flertallet i Stortinget har ønsket og utformet en politikk for. At det generelle skattenivået må økes for å opprettholde en akseptabel kvalitet og tilgjengelighet på utdanning, helse og andre velferdsgoder, er ingen dristig spådom.
Hvis samfunnet vårt ikke skal begynne å gå opp i limingen, bør hele regningen for denne økningen sendes til de rikeste. Det er opp til Stortinget å endre skattesystemet slik at det blir mer rettferdig og ulikheten blir redusert.