Jeg var på Stig Brenner-konsert for ikke lenge siden. Vi sto sild i tønne i et halvmørkt trangt lokale på Blå. Jeg hadde en følelse av å være på rømmen, fra småbarnsliv og husvask, og håpet at det ikke syntes. Hvem er hun som står rett og opp og ned med en øl som utkledning? Jeg drikker aldri øl. Jeg er aldri ute. Men jeg har hørt Stig Brenner i støydempende hodetelefoner på full guffe i rask gange mellom arbeidsplass, Rema 1000 og hjemmet mitt. Som om musikken forløser noe jeg savner, men som jeg ikke kan risikere å innrømme, en lengsel etter noe litt mer livsbejaende og rock’n’roll enn matpakker, fellesbursdager, ukeplan og gågruppe.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
