Kate Pendry kommer inn på en tom, svart scene, ikledd svart bukse og genser og en elegant svart halvlang 60-tallskåpe. Innledningsvis går hun nesten i ett med veggen før hun begynner å snakke om året 1969 og fødebyen London. I en rytme som gir assosiasjoner til spoken word eller beat-poesi, plasserer hun effektivt kjent kulturhistorie i en brutalt klassedelt britisk hovedstad. Inn i dette landskapet plasserer hun også seg selv.
Pendry ble født i 1965 og var fire år gammel i 1969. Området hun vokste opp i var preget av fattigdom og rus, og foreldrene hennes gikk fra hverandre allerede før hun ble født. Ut av denne verdenen vokser det fram en historie om et lovbrudd: I 1993 skal Pendry ha fått vite at faren hennes i 1969 drepte onkelen på morssida, og i januar 2024 meldte hun det til politiet i London.
Dermed er det duket for samtidas yndlingssjanger: true crime. Fra scenen spilles det av opptak fra Pendrys politiavhør, noe som styrker koplingen til virkeligheten. Det understreker at dette er noe som faktisk har skjedd henne, men forestillingen er likevel ikke bare virkelighetsteater: Det er også en lek med form, et sterkt portrett av en familie og en utforskning av hvordan man som voksent barn av sine foreldre forholder seg til fortidas demoner.
Fortellingen trekker veksler på ulike sjangerkonvensjoner, og det er fornøyelig når lyset endres og hun forteller om hvordan hun selv begynte å etterforske saken: Det bygges opp til en virkelig cliffhanger før pause.
Men grunnen til at disse sjangernikkene fungerer veldig godt, er nettopp fordi mysteriet ikke egentlig er poenget med fortellingen. Til syvende og sist er dette true crime fordi det er en sann fortelling som handler om kriminalitet, ikke fordi Pendry er blitt detektiv.
Kate Pendry er en skuespiller med et helt spesielt tak på monologformatet. Hun har stålkontroll på materialet og formidlingen, og kombinasjonen av fortellerteknikk, teatrale virkemidler og opplevelsen av at det står noe på spill, skaper en helt særegen estetikk.
«1969 – True. Crime. Theatre» er den andre forestillingen Pendry samarbeider med regissør Mads Sjøgård Pettersen om, et samarbeid som må sies å ha vært svært fruktbart. Forrige gang var i den kritikerroste forestillingen «My Dinner With Putin»som hadde premiere i 2023, og som har klare likhetstrekk med denne forestillingen. Begge er monologer med historier fra Pendrys liv og inneholder moralske og politiske spørsmål.
Så kan man kanskje lure på hvorfor denne historien skal fortelles som teater, men det er nettopp de teatrale virkemidlene som gjør denne forestillingen så severdig. Innimellom lurer jeg på om jeg som tilskuer blir manipulert, om ting virkelig skjedde sånn som det blir fortalt.
Men samtidig blir det aldri lagt skjul på at dette er teater, og hadde jeg ikke undret meg, hadde vi fort sittet igjen med en sentimental og ubehagelig historie om fattigdom og voldelige menn.
Det i de mange lagene av forståelse at det skapes intensitet, spenning og forundring. Det er den gode forståelsen av dramaturgi og oppbygning som trekker publikum inn. Forestillingen leker med oss samtidig som den aldri viker unna det faktum at vi har å gjøre med dypt alvorlige problemstillinger. Her spiller også effektivt lys- og lyddesign en betydelig rolle i å skape et helhetlig spenningsunivers.
I den norrøne sagalitteraturen blir alle personer presentert med et slektstre. Hvem en karakter er, avhenger av hvem de før dem har vært. Heller ikke Kate Pendry kan unnslippe sin families historie. I fortellingen blir ikke spørsmålet om skyld i stor grad knyttet til identitet, men det ligger en strøm av arvesynd og ansvar under ønsket om endelig å få konkludert skyldspørsmålet.
Familiehistorien er umulig å kvitte seg med, men det framstår heller ikke som et mål. Det er sannheten som skal sette oss fri, og hun søker sannheten for å finne ro og avklare forholdet hun har og har hatt til faren sin. Det er derfor fristende å gjøre ham virkelig skyldig og slå fast at han bærer i seg en form for ondskap. Men demoner har det med å tre fram i ulike skikkelser, og behandlingen av dem blir dermed mangetydig. Akkurat som teateret.