Bak en firkantet scenografisk vegg man kan se gjennom, danser en naken mann. Han er badet i et oransje lys. Det spilles elektronisk musikk som gir nattklubbassosiasjoner, men som også inneholder detaljer som løfter den forbi det repetitive. Bevegelsene og musikken gir et inntrykk av noe rituelt og hedonistisk, noe dyrisk og samtidig dypt menneskelig.
Skuespillerensemblet kommer inn på scenen i kostymer (Signe Becker) som framhever noe klovnete og jordnært. Én etter én begynner de å snakke om teater. Når Verk produksjoner tar for seg Stanislav Lems bok «Solaris» og Andrej Tarkovskijs filmatisering av den, er det for å sette fortellingen i et særegent perspektiv med tydelig signatur.
Boka og filmen handler om psykologen og vitenskapsmannen Kris Kelvin, som blir sendt til Solaris – en planet menneskene har forsket på i nesten 100 år, men fremdeles ikke forstår. Hele planeten er dekket av et stort, bevisst geléhav. De som oppholder seg på romstasjonen, møter fysiske manifestasjoner av sine egne minner, og Kelvin treffer sin unge, avdøde kone som han en gang forlot.
Verk produksjoner har i etter hvert ganske mange forestillinger tematisert teaterets funksjon på måter som oppleves som hyllester til en kunstart som gjerne bærer med seg noe litt kleint. Teater handler om å late som og har derfor ofte noe sårbart og keitete ved seg, men nettopp derfor avdekker det performative også noe genuint om menneskelig atferd.
I denne forestillingen ligger det en latent ironi i framføringene, som gjennomgående balanseres med oppriktighet. Denne balansen er sårbar, for det finnes hele tida en fare for at det bikker over i noe enten sentimentalt eller komisk som unndrar seg det filosofiske. Styrken ligger i at begge perspektivene framheves samtidig, noe som blottlegger sårbarheten og åpner et tolkningsrom.
Mellom anekdotene om teateret og kunsten gjenfortelles historien om Solaris. Tekstpartiene avløses av mer koreografiske sekvenser og særlig en scene der to av aktørene danser med speil som masker som reflekterer lys, utfordrer visuelt samtidig som den fungerer som en kommentar til rammefortellingen og møtet med egen underbevissthet.
Jakob Oredssons scenografi framhever det tomme, svarte rommet og bruker lyset til effektivt å skape stemninger og understreke at scenerommet i seg selv har en teatral kvalitet. Per Platous lyddesign veksler mellom det nesten klubbaktige i innledningen og noe mer flytende, som når vi hører knitrende stemmehvisking. Lyden blir romlig og føles tett sammenvevd med scenografien og lyset.
Havet på Solaris er både menneskets motsetning og dets aller innerste. Det bevisste havet trekker det underbevisste ut av menneskene og representerer en kompleks dikotomi mellom mennesket i samhandling med sine omgivelser og det indre som ikke kan kommuniseres.
Når fem aktører på en scene går i dialog med dette materialet og framhever den teatrale situasjonen, stilles det indirekte også spørsmål om hva teater og kunst er. I flere og flere sammenhenger opplever jeg at det må argumenteres for at kunst har en funksjon og en nytteverdi, men Verk produksjoner minner oss om at kunst er konsentrert humanisme og en iboende menneskelig aktivitet som ikke trenger å tjene et formål for å fortelle oss hvem vi er.