Denne helga ble den internasjonale Ibsen-prisen – verdens største teaterpris – utdelt på Nationaltheatret i Oslo. Årets vinner er argentinske Lola Arias – den andre kvinnelige mottakeren i prisens historie, og den første fra Latin-Amerika. I 25 år – gjennom tjue teaterstykker og to filmer – har Arias skapt kunstneriske rom som gir marginaliserte grupper en stemme.
På scenen står ikke-skuespillere – mennesker som gjennom sin livserfaring og sin historie kan formidle unike og særegne samfunnsperspektiver. Arias lager forestillinger med heller enn om og plasserer selv arbeidet i sjangeren dokumentarteater. Kunsten hennes blir ofte kalt demokratiserende.
Denne reisa, som altså har endt i forestillingen «The days out there», startet med en filmworkshop Arias holdt i kvinnefengselet Ezeiza i utkanten av Buenos Aires. Hun ble berørt av historiene de innsatte fortalte, og workshopen ble begynnelsen på et større kunstnerisk arbeid. I februar hadde «REAS» premiere. Filmen beveger seg i grenselandet mellom dokumentar, kunstfilm og musikal og skildrer ekte historier fortalt av kvinner og transpersoner i argentinske fengsler.
Under arbeidet med filmen sonet flere av dem dommene ferdig, men på utsida av fengselsveggene møtte de fordommer og mangel på reelle muligheter til å bygge opp et liv utenfor kriminaliteten. Som oppfølger til filmen laget Arias derfor en teaterforestilling med de samme innsatte, som handler nettopp om overgangen fra innsida til utsida. Forestillingen har allerede turnert Europa før den, i forbindelse med Ibsenprisutdelingen, ble vist på Nationaltheatret på lørdag.
Iført glitrende svarte kjoler og dresser går sju mennesker elegant nedover salen til venstre, før de trer opp trappa til framscenen og blir stående foran oss. For ikke altfor lenge siden var de innsatte i argentinske fengsler, nå er de altså her. Forestillingen starter med at hver av dem gjennom enkeltsetninger gir oss glimt fra barndom, fra oppvekst og fra tenårenes skjebnevalg.
På kort tid får vi resymeer som antyder grunnen til at ting ble som de ble. Det er enkelt gjort, men det er sterkt. Varme, humor og livsskjebner er sømløst flettet sammen. Til lyden av elektropop med en umiskjennelig argentinsk groove – musikk som skal følge forestillingen som et soundtrack – forsvinner de sju elegant ut gjennom en dør inn til selve scenen. Når sceneveggen noen sekunder seinere løftes og legger hovedscenen åpen, vises et stillas i to etasjer, med en stige, en trappe og en slags brannstang.
«The days out there» er en montasje av episoder: tilbakeblikk fra oppvekst, hendelser inne fra fengselet, hendelser utenfor, drømmer og lengsler. En scene skildrer en fabrikk som utnytter ulovlig arbeidskraft til å sy fotballdrakter, en annen fengselets egen chat-telefon for dating. Historiene avløses av låter som spilles og framføres live, og av dans og koreografi.
Det hele er bundet sammen av en slags drømmeaktig roadtrip som dramaturgisk ramme, der samtaler som utspilles i en liten, burgunderrød bil, filmes og projiseres live, mens motorvei- og bylandskap tilføres via greenscreen. For hvert minutt kommer man nærmere de sju, i all deres sårbarhet. Ingen prøver å pynte på eller unnskylde sin egen historie.
Det å lage teater med fengselsinnsatte vet jeg tilfeldigvis en del om selv. Fra 2016 til 2017 jobbet jeg på et Norec-finansiert teaterprogram i fengselet Pollsmoor utenfor Cape Town i Sør-Afrika. Over en periode på flere måneder jobbet vi med å lage en teaterforestilling basert på de innsattes egne livshistorier.
Min opplevelse av Lola Arias «The days out there» er derfor preget av en dyp gjenkjennelse. Jeg tenker på «mine»: Kim, Raschieda, Luyanda, Nuku, Emmanuel, Robert, Cheslyn, Lee, Francois, Tammy og Bongiwe. At alle fortsatt lever, tviler jeg sterkt på. Jeg vet ikke hvor de er nå, eller hvilke liv de lever, men ingen har noensinne lært meg mer enn dem. På samme måte som Yoseli, Natal, Estefania, Noelia, Carla, Paulita og Ignacio i «The days out there» fikk de så mye kjærlighet når de sto på scenen, men bak lurer en iskald virkelighet.
Publikums kjærlighet er bare starten på det som kanskje, over tid, kan føre til reell sosial endring. Likevel tydeliggjør det kunstens betydning. Uten å sammenlikne vårt pedagogiske prosjekt med nivået i Arias mangeårige, eminente kunstnerskap, er det re-humanisering begge disse prosjektene handler om.
For tida befinner Argentina seg i en situasjon der kunst- og kulturindustrien angripes i en grad kunstnere ikke har opplevd siden demokratiet ble innført i 1983. Feltet har havnet i en ekstremt krevende situasjon etter at ytre høyre-president Javier Milei kom til makta.
Filmbransjen er i knestående etter at støtta til INKA – det nasjonale filminstituttet – forsvant. Instituttet har spilt en nøkkelrolle for Argentinas over hundre år gamle filmindustri. Nå har de rundt 200 ansatte fått sparken, og en økonom er satt til å være filmsjef. Filmstjerna Viggo Mortensen – som selv vokste opp i Argentina – er blant de mange som har uttrykt bekymring. «Jeg tror den nye regjeringen synes det er plagsomt med påvirkningskrafta til folk i kunst- og filmmiljøet», sa han i et intervju med CNN mai i år.
Selv vet jeg ikke om kunst kan redde verden, men hvis verden overhodet kan reddes, er jeg sikker på at kunsten til å være en del av den redningen. I kunsten bor selve motgifta, selve nøkkelen til å bringe oss mennesker nærmere hverandre. Ansikt mot ansikt, blikk mot blikk. Sawubona, som de sa i Sør-Afrika. «Jeg ser deg».