Utenfor Gaustad borer staten. De sprenger fjell og sager ned trær. Inne sitter jeg og prøver å hente ned tanker og formulere kroppslige fornemmelser, så jeg skal klare å finnes i verden og i meg selv uten å skyte heroin eller naboen. Det er som om noen står og skriker meg inn i øret, samtidig som jeg prøver å løse et uløselig mattestykke, en psykisk hinderbane på psykiatrisk institusjon. Man må le. Staten har sin egen psyke humor: Traumeterapi til plutselige sprenginger, boring i flere timer sammenhengende så nære byggene at det føles som at de borer seg inn i hodene våre, som en slags bygg- og anleggs-lobotomi.