Mellom 2003 og 2009 ble det gjennomført sju regionale barnehjemsgranskinger her i landet. Rapportene dekket perioden fra 1950- til 1990-tallet og var basert på vitnesbyrd fra tidligere barnehjemsbarn og noen ansatte. Jeg leste alle granskingsrapportene da de kom, og brukte dem som materiale i forskningsartikler.
Nylig fikk jeg tilsendt boka «Til du blir snill» av Lisbeth Nilsen (Ordmor forlag). Hun kaller den sjøl en diktroman. Det er liten tvil om at det er levd liv, både på og mellom linjene.
Lisbeth Nilsen er født i 1952, og har opplevd granskingsperiodens barnehjem på kroppen og sjelen. Hun er et «tidsvitne». Men for Nilsen og andre som henne tar den tida de vitner om, aldri slutt. Den fortsetter å gjøre sin gjerning, den har flyttet inn i vitnene og lar seg sjelden fordrive helt. Det hender at de vonde minnene opptrer med fornyet styrke når alderdommen nærmer seg, og en ikke lenger har de samme kreftene til å holde forsvarsverkene ved like.
De tidligere barnehjemsbarna som fortalte sine historier til granskerne, bar på en dobbel byrde. Først ble de født inn i familier som av ulike grunner ikke var i stand til å ta vare på barna sine. Det var oftest grunner en kan forstå. Men det hjalp ikke barna at det lå tragedier og traumer bak foreldrenes manglende evne til å gi dem et minstemål av trygghet og en tro på at de voksne som barna var prisgitt, grunnleggende sett var til å stole på.
Hvis situasjonen ble prekær nok og barnevernet grep inn, opplevde barna altfor ofte at de fikk mer av det samme, men nå i offentlig regi: utrygghet og omsorgssvikt. I noen historier finnes enkeltpersoner – en barnehjems-«tante», en lærer, en bestemor eller en vaktmester – som «ser meg», «tror på meg», og lyser så sterkt at en kronglete sti til et liv med nye muligheter blir synlig og farbar.
Lisbeth Nilsen forteller historien om et slikt barn i sin diktroman. Hun forteller den i et annet språk enn granskingsrapportenes og forskningsartiklenes. Det er et bevisst og litterært gjennomarbeidet språk som klarer det kunststykket å få deg til å dumpe rett ned i barnets opplevelse. Språket er usentimentalt og tilsynelatende enkelt, ispedd spreke vendinger som kan minne om poeten Torgeir Rebolledo Pedersen: Styret for barnehjemmet får servert snitter og «fraspiser seg ethvert ansvar»; de litt større jentene kommer til pikehjemmet «som ikke har noe hjemmested»; «barndommen er dom, uendelig som surdeig og omgangssyke». Et dikt om «den trettende juletrefesten det året» for barnehjemsbarna, er typografisk satt opp som et juletre. «Stakkars barn, sier garderobedamene» i juletrefoten.
Denne boka handler om vår nære historie, men dessverre ikke bare. Små barn slumper fortsatt til å bli omsorgsbyrder for foreldre som ikke makter å bære dem. Så kommer kanskje barnevernet inn. Greier de å gi barna en trygghet på at noen voksne virkelig er til å stole på? Tja. Det er så mye i barnevernets hverdag som formes av helt andre hensyn enn at de som jobber der, skal oppnå og fortjene barnas tillit: budsjetter og økonomi, målstyring og byråkrati, underbemanning, gjennomtrekk av ansatte.
Barnehjemsbarn tvinges ikke lenger til å spise sitt eget oppkast hvis de ikke makter å stappe i seg alt de får på tallerkenen. Og de ansatte kalles ikke lenger tanter. Men fortsatt er det sånn at personalet
kommer og går, av vakt og på,
vi vet aldri hvem og når eller hvor lenge,
alle blir borte
en dag
er det enda en tante
som forsvinner, rett som det er.
Lisbeth Nilsens diktroman burde ha en plass på kommende barnevernspedagogers pensumliste i emnet «kunnskapsperspektiver i barnevern». Den viktigste kompetansen for folk som skal jobbe i barnevernet, er kanskje evnen til å se som et barn. Det er vanskelig å lære seg å se som et barn når en sjøl er blitt voksen. Men boka til Lisbeth Nilsen hjelper.