Høsten 2016 var jeg på jakt etter svar. Den sommeren hadde et flertall av britene til min store overraskelse stemt for å gå ut av EU; minst like overraskende hadde det republikanske partiet valgt den høyrepopulistiske milliardæren Donald Trump som sin presidentkandidat. Den drivende kraften bak begge valgsjokkene syntes å være den tradisjonelle, hvite arbeiderklassen.
Etter en flere tiår lang nyliberal konsensus om at arbeiderklassen var på vei ut av tida, hadde det Hillary Clinton døpte «the basket of deplorables» plutselig gjort et voldsomt politisk comeback. Men denne gangen var det ikke venstresida som mobiliserte dem. Tvert imot vokste det fram en ny allianse mellom tradisjonelle arbeidervelgere og den reaksjonære høyresida, til kamp mot liberale eliter i de store byene. Hva var det som foregikk?
En av bøkene jeg leste for å forstå mer denne høsten, var en fersk bestselger om en fattig familie fra de amerikanske Appalachene som hadde migrert nordover til industristaten Ohio. Boka skildret kampen for tilværelsen i en typisk hillbilly-familie, der rusmisbruk, vold og kaotiske familieforhold gikk i arv fra slektsledd til slektsledd, og selv om den kunne være nådeløs i sine portretter, var fortellingen skrevet med varme. Dette var ikke en vanlig klassereise-roman der forfatteren river opp sine røtter og hiver dem på bålet. Det var en sorgtung kjærlighetserklæring til en kultur i krise. Der USAs fattige hvite en gang drømte om en bedre framtid, var Appalachene og det avindustrialiserte rustbeltet nå sunket ned i en dyp, kollektiv depresjon. Det var akkurat denne typen velgere som i desperasjon vendte seg mot høyrepopulister som Trump.
Boka het «Hillbilly Elegy». Den var skrevet av en debutant ved navn J.D. Vance, og den begeistret meg. Den forklarte på en overbevisende måte hvorfor fattige hvite i USA er så sinte, og forklaringen var ikke at de var rasister eller at innvandrere stjal jobbene deres. Forklaringen var at tiår med økonomisk nedtur hadde oppløst alt som var av samfunnslim i lokalsamfunnene der hillbillyene bodde. De hadde rett og slett ikke så mange grunner til å se lyst på framtida, og derfor trodde de også at USA var på vei til helvete. Da jeg lukket boka, tenkte jeg at hvis det var én bok Trumps motkandidat Hillary Clinton burde lese, så var det denne. For i denne boka lå nøkkelen til å beseire Donald Trump og den moderne høyrepopulismen.
Fra Rustbeltet
Så rett kan man ha, og så feil kan man ta, alt ettersom hvordan man ser det. Åtte år etter at jeg leste «Hillbilly Elegy» («Hillbillyens klagesang»), går bokas forfatter J.D. Vance til valg som Donald Trumps visepresidentkandidat. Dermed har han også blitt en slags reaksjonær busemann for den globale venstresida. I Tyskland er det til og med gått så langt at forlaget har sluttet å selge boka hans, som en protest mot den politiske bevegelsen forfatteren nå er en del av.
«Hillbilly Elegy» står i sentrum for mye av kritikken som nå kommer Vances vei. Selv det mye delte ryktet på sosiale medier om at han hadde sex med en sofa i studietida, skal angivelig stamme fra boka (historien er falsk). Om ikke annet, så er det en seier for litteraturen at en bok spiller en så sentral rolle i en amerikansk presidentvalgkamp som det «Hillbilly Elegy» gjør nå.
Slik Demokratene ser det, er Vance ikke noe annet enn en bedrager som har misbrukt sin familiebakgrunn kynisk for å skape seg en politisk karriere. På nettet florerer det med kritiske lesninger av boka, der gjennomgangstonen er at Vance ikke er noen «ekte» hillbilly, og at de eneste som kjøper historien hans er virkelighetsfjerne venstreliberalere som aldri har satt sin fot i verken Appalachene eller Rustbeltet (her er i alle fall undertegnede guilty as charged, som de sier der borte).
For å oppsummere kritikken med hans demokratiske motpart Tim Walz:
«I likhet med alle vanlige folk der jeg vokste opp, studerte J. D. på Yale, fikk karrieren sin finansiert av milliardærer fra Silicon Valley, før han skreiv en bestselger som slaktet lokalmiljøet sitt».
Full jubel i salen. Den satt, tenker jeg.
Men er det virkelig så enkelt? Menneskene som Vance skildrer blir ikke borte bare fordi man dikter opp en morsom internetthistorie om at noen har sex med en sofa. Den mister heller ikke sin verdi fordi Vance mottar økonomiske bidrag fra noen av USAs rikeste mennesker. Uansett hvordan man vrir og vender på det, kan utvandra hillbilly-familier i Rustbeltet bli avgjørende i presidentvalget seinere i høst. Da gjør man klokt i å prøve å forstå dem, og ikke minst hvorfor så mange i denne gruppen vil stemme på et parti som tjener interessene til USAs rikeste mennesker.
The hillbilly highway
«Hillbilly Elegy» kan leses som en slektskrønike som følger den amerikanske arbeiderklassens vekst og fall. Bokas to helter er besteforeldrene Mamaw og Papaw. De må utvandre fra Kentucky når Mamaw blir smelt på tjukka før ekteskap. Derfra følger de «the hillbilly highway» til Middletown i Ohio, der Papaw får jobb på det lokale stålverket. Jobben sikrer ham økonomisk trygghet, pensjon og helseforsikring (hvor disse ordningene kommer fra, skriver Vance ikke noe særlig om, men vi kan vel gjette at det har noe med en fagforening å gjøre).
Begge de to besteforeldrene er svorne demokrater, en holdning de har arvet etter årtier med kamp mellom kullgruver og kullarbeidere i Kentucky:
For Papaw og Mamaw var ikke alle rike folk onde, men alle onde folk var rike. Papaw var demokrat fordi det var partiet som beskyttet arbeiderne. Holdningen hans smittet over på Mamaw: Alle politikere var kanskje skurker, men hvis det fantes unntak, var de utvilsomt medlemmer av Franklin Delano Roosevelts New Deal-koalisjon.
Dette er rein musikk i mine ører. Men allerede i neste setning kommer en skjærende falsk unote. Da er både gruveselskapene og klassesamfunnet glemt. For både Mamaw og Papaw forstår visst at hardt arbeid betyr mer enn all verdens klasseundertrykking. «Aldri vær som de forbanna taperne som tror spillet er rigget mot dem. Du kan gjøre alt du vil», sier Mamaw til lille J. D. Dermed slipper skurkene (som alle sammen er rike) av kroken, og forsvinner ned i det uforklarlige dypet på ny.
I barndommen lærer Mamaw barnebarnet sitt at den verste formen for forræderi er «klasseforræderi». Når han blir ungdom, oppfordrer hun ham til å lære seg golf, fordi det er der «rike folk gjør forretninger». Og der rike folk gjør forretninger, der bør fattiggutten J.D. prøve å finne seg plass.
En viktig lærdom
Spol fram til i dag: Hva har skjedd i mellomtida? Jo, Armco er lagt ned, Papaw har gått i graven og Middletown er gått i hundene. De amerikanske fagforeningene er knust, frihandelen har ødelagt industrien og det finnes ikke lenger noen New Deal-koalisjon. Kortene er blitt delt ut på ny nok en gang, og nå er spillet så urettferdig at ingen lenger tror at det går an å forandre på spillereglene. Da blir det eneste riktige å ta tak i seg selv og spille som best man kan. Er man sosialistisk agitator, er det lett å riste på hodet av en slik fortelling. Men i et land hvor begge de to store partiene har sviktet arbeiderklassen gjennom flere tiår, er det vanskelig å fordømme folk som gir opp troen på politisk handling.
I denne fortellingen finnes det en viktig lærdom for venstresida – om personlig, og ikke minst kollektivt ansvar. Den moderne høyrepopulismen har nemlig flere berøringspunkter med selvhjelpslitteraturen. Tenk bare på Jordan Petersons internasjonale salgssuksess «Tolv regler for livet», som gir unge menn råd om å rette ryggen og re opp sengen sin hver dag. Vance skriver seg egentlig inn i samme tradisjon når han forteller om hvordan han jobber seg gjennom jusstudier på det prestisjetunge universitet Yale. Ja, på sitt verste degenererer boka til en middels god håndbok i studieteknikk; likevel fins det innsikter å hente.
For er det uten videre sikkert at vi skal overlate denne typen selvhjelpslitteratur til den mest individsentrerte mannosfæren på høyresida? Det er lett å glemme, men den tradisjonelle arbeiderbevegelsen var ikke bare en politisk bevegelse for å forandre samfunnet. Det var også et oppdragerprosjekt, der millioner av mennesker gikk på kveldsskole, deltok i dugnader, korka flaska og dreiv med idrett. I Norge finnes restene av dette storslagne sivilsamfunnet fremdeles, men i USA er det nesten helt borte. Det er en fare på venstresida at man stirrer seg blind på samfunnets rigide strukturer, slik at man ikke lenger er i stand til å hjelpe mennesker å ta tak i sine egne liv. Det er åpenbart behov for store, strukturelle endringer i samfunnet. Men mens vi venter på et nytt samfunn, kan det hende man må tilby folk en mer håndgripelig måte å løse opp i problemene sine på. Om ikke alene, så i alle fall sammen med de man har rundt seg.
Ta tak selv
Det er vanlig å lese «Hillbilly Elegy» inn i en litterær bølge av romaner som skildrer klassereiser, eller mer presist: klasseflukt. En av dem som har lest Vance slik, er Kjartan Fløgstad. I flere kritiske artikler kobler han «Hillbilly Elegy» til forfattere som Édouard Louis, Didier Eribon, Annie Ernaux og Douglas Stuart. Selv om disse forfatterne er svært ulike, representerer de alle for Fløgstad en ny type arbeiderlitteratur, der arbeiderkollektivet og den «proletariske etos» har veket plass for «frigjering som individualistisk flukt bort fra arbeidarkollektivet». Forfattere som Vance blir derfor ikke noe annet enn «nyliberalismens skjønnlitterære spydspissar».
Fløgstad har et poeng. «Hillbilly Elegy» er en historie om en mann fra en ødelagt familie som tar seg sammen, arbeider hardt, drar i militæret og slår seg opp gjennom det amerikanske utdanningssystemet. Det løser seg for Vance, men ikke for klassekameratene hans. De synker bare dypere og dypere ned i gjørma.
Men «Hillbilly Elegy» er ikke en individualistisk bok, og moralen er heller ikke først og fremst meritokratisk. Til tross for at han foretar en klassereise, begår ikke Vance noen selvutslettende klasseflukt av den typen Édouard Louis gjør i sin første bok «Farvel til Eddy Bellegueule». Han hater ikke stedet han kommer fra. Det er altså ikke riktig som Tim Walz hevder, at «Hillbilly Elegy» slakter lokalmiljøene den skildrer. Tvert imot er den skrevet i en form for lengselsfull kjærlighet. Når Vance som politiker framstiller seg som en slags hillbilly-kandidat, er det kanskje å bruse med lånte fjær, men det er uansett et forsøk på å løfte arbeiderklassen inn på den politiske scenen.
Vance er nøye med å understreke at han ikke på noen måte er spesiell. Han kaller det «bullshit» når folk antar at han må være en ekstraordinær person fordi han har klart å kare seg ut av fattigdom. Det er de gode hjelperne som får æren når forfatteren skal fortelle sin suksesshistorie: Mamaw, Papaw, et knippe lærere og gode venner.
Fellesskapene spiller hele tida en sentral rolle, men bare så lenge de ikke har noe med myndighetene å gjøre. For Vance, som for mange amerikanere, går det et grunnleggende skille mellom «government» og «us». Det er umulig for noen andre (les: myndighetene) å ordne folks problemer, derfor må man ta tak i dem selv.
Helt i tråd med tradisjonell, sosial konservatisme vektlegger Vance de lokale fellesskapene som en motvekt mot både stat og marked. For eksempel bruker han mye plass på å beklage seg over at hillbillyer, stikk i strid med hva man skulle tro, faktisk går mindre i kirka enn mer velstående amerikanere. Nok en gang har venstresida noe å lære. Dersom vi blir for rigide og statstro, mister vi av syne de små fellesskapene og sivilsamfunnet. Staten er en bærebjelke i velferdssamfunnet. Men den er ikke den eneste, og faktisk ikke i alle sammenhenger den viktigste. Fagforeninger, trossamfunn, idrettslag, korps og foreninger – alle disse små og store fellesskapene der folk møtes og organiserer seg selv er avgjørende for å unngå den samfunnsoppløsningen som vi ser i deler av USA.
De små fellesskapene
Det som slår meg mest når jeg leser Vances klagesang på ny, er hvor godt den oppsummerer det høyrepopulistiske prosjektet. Høyrepopulismens grunnidé er å mobilisere arbeiderklassen til noe annet enn klassekamp. Den tar utgangspunkt i dype kløfter i det amerikanske samfunnet, men prøver samtidig alltid å bygge bro over den dypeste av dem alle: kløfter mellom arbeid og kapital. Slik er det også i «Hillbilly Elegy». På den ene siden skildrer Vance nådeløst det amerikanske klassesamfunnet og all dets elendighet. Han tar utgangspunkt i arbeiderklassen, og anlegger egentlig et sosiologisk blikk på deres lidelser.
På den andre siden finnes det ingen politiske eller økonomiske løsninger på noen av problemene folkene hans utsettes for. Velferdsordninger er i beste fall gode ideer som aldri vil fungere i praksis. Den eneste veien opp og fram handler om innsats og om små, lokale fellesskap som kirkesamfunn og familier. Kort oppsummert: Dette er en bok om arbeiderklassen og for arbeiderklassen som likevel kan backes av en tech-milliardær fra Silicon Valley (ja, Peter Thiel takkes allerede i bokas etterord).
Lovprisingen av de små fellesskapene går hånd i hånd med Vances klasseanalyse, der «familie, tro og kultur» tillegges langt mer vekt enn antall dollar man sitter igjen med etter endt arbeidsdag. Det må være lov å si at det er svært beleilig for milliardærer som Peter Thiel når økonomiske klassespørsmål kan forsvinne inn i bakgrunnen på denne måten. Selvfølgelig betyr familie, tro og kultur mye i folks liv, og kanskje mer enn venstresida tradisjonelt har forstått. Men det er naivt ikke å se sammenhengen mellom den moderne kapitalismens herjinger i Appalachene og Rustbeltet og sammenbruddet i de små fellesskapene som Vance er så lei seg for at blir borte. Igjen blir prosjektet tydelig: Skillet mellom arbeid og kapital oppheves, og en ny allianse trer fram der fattige og rike kan stå sammen mot staten.
Et vrengebilde
Det som gjør «Hillbilly Elegy» så vanskelig å bli klok på, er at den tilsynelatende oppfyller de fleste kriterier for hva arbeiderlitteratur skal være. Den handler om arbeiderklassen, og er ikke redd for å si det. Til tross for elendigheten den skildrer, er den skrevet med kjærlighet til klassen. Den er heller ikke upolitisk, særlig ikke nå som bokas forfatter har blitt en politisk gallionsfigur selv. Tvert imot henvender den seg til arbeiderklassen, med mål om å mobilisere den til handling (handlingen akkurat nå er: Stem på meg!).
Vi har med andre ord å gjøre med et slags vrengebilde av arbeiderlitteraturen, akkurat slik høyrepopulismen er et vrengebilde av arbeiderbevegelsen. Og det er akkurat her det blir så farlig for venstresida. Så lenge høyresida bare snakker til de som har god råd, er det ikke så farlig. Men når høyresida begynner å tilby konkurrerende fortellinger til arbeiderklassen, da risikerer vi å tape på vår egen hjemmebane. Det er nettopp det som har skjedd i mange vestlige land de siste tjue årene.
I møte med en forfatter som J.D. Vance, frister det selvfølgelig å bare fnyse og le hånlig. Men «Hillbilly Elegy» treffer altfor godt til at den lar seg avskrive som bestillingsverk for en tech-milliardær, eller reduseres til falske internettrykter om sofasex. Venstresiden må i stedet forstå hva det er vi kjemper mot, og skjerpe våre analyser deretter.