Botsfengselet på Grønland i Oslo – populært kalt Botsen – er et bygg med kompleks historie. Etter 166 års drift ble fengselet nedlagt i 2017, og Statsbygg har siden fått i oppdrag å selge den enorme bygningen. Men syv år etter at dørene stengte, er fengselets fremtid fortsatt ikke avklart. Noen ser for seg et gigantisk hotell. Noen vil ha studentboliger. Og en engasjert gruppe kunstnere bestående av blant annet naboen Nordic Black Theatre, Sirkus Xanti og arkitektkontoret Snøhetta har sett for seg det tomme Botsfengselet som en kulturarena til glede for hele Oslos befolkning.
Gjennom initiativet Slipp Botsen Fri har de tidligere arrangert festival og iverksatt ulike kreative samarbeid for å vise hvilke muligheter som bor i det gamle bygget. Men alt sammen må gjøres utenfor: Statsbygg har stengt dørene og sier blankt nei til å åpne dem.
Kunstnere og kreative mennesker er imidlertid godt trent i å ikke gi seg. Nå har Slipp Botsen Fri inngått samarbeid med det prisbelønte teaterkompaniet Feil Teater om en stedsspesifikk barneteaterproduksjon som tar utgangspunkt i fengselsbygget: «Flukten fra Botsen».
Helt nederst i Egon Olsens allé – den lille alleen opp mot botsfengselet som faktisk har fått navn etter serieforbryteren fra Olsenbanden-filmene – er det satt opp et lite telt hvor publikum møtes av en hyggelig publikumsvakt. Her leses det høytidelig opp noen lovparagrafer som er skrevet med gullskrift på en ærverdig rull. Barna får streng beskjed om hvilke regler som gjelder for Botsen-besøk: Ikke lov til å bruke botsfengselet til kulturformål! Ikke lov til å være en bamse! Og i hvert fall ikke lov til å ha skitne sko!
En virrete fengselsbetjent (Amalie Ibsen Jensen) i blå uniform med 1800-tallssnitt, beordrer oss til å marsjere opp til plassen foran fengslet mens hun springer rundt og sjekker at alle løfter knærne høyt nok. Denne tøysete leken med strenge regler skaper stor fryd blant barna, ikke minst fordi skuespillerne fra Feil Teater har klare forventninger om at også de voksne blir med på notene.
Framme foran de store fengselsdørene får publikum ta plass på noen benker. En stor, blå løper er rullet ut, et velkomstband står klart, og publikum blir ytterligere inspisert av betjenten. Ingen får visst ha så mye som en syltetøyflekk i munnvika når den strenge direktør Stuss (Christina Sleipnes) dukker opp. Hun har nemlig invitert til en sjelden besøksdag innenfor murene, men inn får vi bare komme om vi følger alle reglene hennes til punkt og prikke. Den pottesure direktøren i sin overmedaljerte og pompøse uniform skal vise seg å være ikke bare autoritær og ufyselig, men også dum og klønete.
«Flukten fra Botsen» er en fysisk teaterforestilling bygget opp etter klassisk slapstick-oppskrift. Skuespillerne snakker på et slags tulledansk, men historien fortelles uansett ikke primært gjennom ord, men gjennom fysiske handlinger og lekne, dynamiske koreografier fulle av smart uttenkte overraskelser og vendinger.
Mye av komikken ligger den stadige forvirringen og forviklingen, og det etter hvert erfarne Feil Teater vet hva de driver med: De fleste i kompaniet er utdannet fra skuespillerlinja ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (nåværende Nord Universitet). Dette er Norges eneste profesjonsutdanning for fysisk teater i fransk Lecoq-tradisjon. Skuespillernes fysiske vokabular og erfaring med koreografi kommer til sin fulle rett i «Flukten fra Botsen».
De stengte fengselsdørene er omdreiningspunkt for historien. Den store gullnøkkelen – som høytidelig overrekkes Stuss på en gylden pute med små dusker – passer selvfølgelig ikke. Det gjør heller ingen av de andre nøklene som Stuss og den stakkars, hundsede fengselsbetjenten etter hvert klarer å skaffe til veie. Og snart dukker de to røverne Moffe og Monrad (Lars Halvor Andreassen og Mathias Augestad Ambjør) opp, som har rømt fra fengselet gjennom en tunnel de har gravd med spiseskje. I klassisk slapstick-stil snur «Flukten fra Botsen» statusforhold på hodet: Den sinte autoriteten lures trill rundt, mens barnas sympati i stadig større grad ligger hos de to rømte fangene, som løser utfordringene sine mer med flaks og lykketreff, enn kløkt.
Katt-og-mus-lek mellom politi og røver er en klassisk rammefortelling kjent og elsket i over hundre år – helt fra Chaplin-filmer som «Police» (1916) og «Easy Street» (1917), men også fra norske Olsenbanden-filmer, Donald-historier om B-gjengen og de amerikanske tegnefilmene om Tom & Jerry og Looney Tunes. Alle har de det til felles at historiene er spunnet rundt hovedkarakterenes hektiske flukt fra politiet eller en annen overmakt. Ofte er den komiske antiheltens kamp en subtil metafor for den ubekymrede, frihetselskende anarkistens flukt fra overformynderiet, og også bak den uhøytidelige leken med regler og autoritet i «Flukten fra Botsen» skjuler det seg noen harde spark til samtidas autokrater.
Besøksdagen i Botsfengselet blir aldri noe av for det oppmøtte publikummet denne regnfulle fredagen i august. Ikke engang direktør Stuss’ aller siste, desperate forsøk på å bryte seg inn i sitt eget fengsel ved hjelp av et brekkjern hjelper. Men når forestillingen nærmer seg slutten, spiller det heller ikke noen rolle. For verken pøsregn eller vindkast som nesten river med seg den blå løperen, kan ta teatergleden fra barna. «Flukten fra Botsen» er 45 utsøkte minutter med slapstick av ypperste klasse.