Gapet som åpner seg mellom de verdiene vi bekjenner oss til, og de verdiene som omsettes i praksis. Ser vi det? Ja, noen ganger.
Ser vi av og til gapet, men velger å ikke late som om vi erkjenner det? Ja, ofte. Hva slags mennesker blir vi når vi velger å lukke øynene for dette gapet, denne diskrepansen?
Den 4. april i år ble Nato 75 år. Det ble feiret i storslåtte former, og i mange av talene som ble holdt, forekom utsagnet «Nato er den sterkeste og mest vellykkede alliansen i historien». Det har blitt Natos mantra. Ingen annen allianse i historien har vært så sterk og hatt så stor suksess.
Er det en slags merkevare, spurte jeg Natos Styringsgruppe for varemerkespørsmål (Brand Steering Board). Og kunne jeg få tilgang til Natos merkevareidentitetshåndbok? Svaret var at manualen kun er til internt bruk, og at strategien for Natos merkevareidentitet ikke kunne diskuteres offentlig.
Jeg tror Natos forestillingsverden skaper problemer for Nato selv. Ønsket om makt – særlig militær makt – går sjelden godt sammen med respekt for demokrati og menneskerettigheter.
Det var ikke til å ta feil av hva Nato-sjef Jens Stoltenberg ville si da han holdt sin tale i anledning Natos 75-årsjubileum.
«I dag feirer vi 75-årsjubileet for den sterkeste, mest robuste og mest vellykkede alliansen i historien […] I 1979 tjenestegjorde jeg i den norske hæren. Hvis det ble krig, ville vi være i frontlinjen. Men jeg var ikke redd. For jeg visste at vi ikke var alene. Vi hadde Nato-alliansens makt bak oss.»
Ikke vær redd. Hvis krigen kommer, havner du kanskje ved fronten, men bak dere står Nato – den sterkeste og mest vellykkede alliansen i historien. Det er budskapet. Nato er det sterke støttespilleren som aldri svikter, som demper frykten og holder oss trygge til enhver tid.
Sterkest, mektigst, umulig å beseire. Vi er uendelig langt fra FN-paktens appell om at vi skal forsøke å «redde kommende generasjoner fra krigens svøpe».
I motsetning til Stoltenberg er jeg livredd for krig. Bare tanken på å bli tvunget til fronten for å drepe og kanskje selv dø en smertefull død gir meg angst. Og den angsten blir ikke mindre av vissheten om at jeg ville hatt Nato i ryggen.
I desember i fjor var Stoltenberg på et todagers besøk i Saudi-Arabia. Det var – som han selv sa – en historisk begivenhet. Han er den første og hittil eneste Nato-sjefen som har tatt seg bryet, eller rettere sagt ikke hatt noe imot, å besøke det saudiske tyranniet.
I Riyadh møtte han både ministre og den militære toppledelsen. Han besøkte den saudiske våpenindustrien, deltok i en diskusjon ved hærens akademi og presenterte «sin visjon for et dypere samarbeid mellom Saudi-Arabia og Nato». Dette samarbeidet skulle omfatte både sikkerhetsspørsmål og «militær opplæring».
Ikke et ord om menneskerettighetsbruddene i Saudi-Arabia. Taushet om landets kvinne-apartheid. Ikke et ord om Saudi-Arabias krigsforbrytelser i Jemen. Drapet på journalisten Jamal Khashoggi ble ikke nevnt. Saudi-Arabias involvering i 11. september-angrepene i USA var ikke verdt en kommentar.
Nato-sjefens besøk i Saudi-Arabia, hans «visjon» og hans forslag om at Nato skal trene saudiarabiske soldater, passerte uten noen innvendinger.
Mellom 9. og 11. juli avholder Nato et møte i Washington. Medlemslandene skal diskutere økte bevilgninger til våpen, men også hvordan nye partnere kan tas inn i alliansen. Det skal investeres i store mengder nye høyteknologiske og KI-styrte våpen, våpen som mangedobler fiendens tap. Det trengs også penger til «modernisering» av atomvåpen, for å få fienden til å innse at Nato er forberedt på å slå til massivt og uforbeholdent om nødvendig. De nye partnerne rundt om i verden som Nato håper å tiltrekke seg, må også loves økonomiske ressurser og støtte til militær trening.
Altså mer avskrekking.
Avskrekking (deterrence) – det er Natos doktrine. En gang ble avskrekking ansett som en svært kontroversiell militær strategi, ofte forbundet med krigsforbrytelser. Ideen ble fremmet av en mann ved navn F. W. Lanchester. Han var overbevist om at det gammeltestamentlige budet «øye for øye, tann for tann» var både rettferdig og effektivt. Trusselen om gjengjeldelse, hevdet han, vil alltid ha en mye sterkere avskrekkende effekt enn alle folkerettslige regler til sammen («Aircraft in Warfare», 1915).
Hans tilnærming ble ansett som for drastisk, og til å begynne med vant den ikke gehør. Men tidene forandret seg, og etter hvert ble stadig flere – både stater og militære – enige med Lanchester. Avskrekking var mer fordelaktig enn folkeretten. Og i dag er avskrekking grunnlaget for det meste av stormaktspolitikken. Det nevnes nesten aldri at avskrekking handler om trusler og gjengjeldelse, kategorier som ikke passer inn i folkeretten.
På møtet i Washington kan det også komme opp et forslag som Natos Parlamentarikerforsamling, en forsamling av representanter fra Nato-landenes parlamenter, har bedt Nato om å vurdere. Forslaget går ut på å etablere et Senter for demokratisk motstandskraft. Forsamlingen, som ikke er en del av Nato, men snarere en slags statsstøttet ideell organisasjon, ønsker at Nato skal fortsette å engasjere seg i hvordan demokratiet fungerer (eller ikke fungerer!) i de ulike medlemslandene. Ikke for at Demokratisenteret skal kunne vurdere om Nato-landene etterlever Nato-charterets krav om «demokratiske prinsipper, prinsippet om individets frihet og rettsstatens prinsipper». På ingen måte, for «det ikke er snakk om å krenke de alliertes suverenitet eller blande seg inn i deres indre anliggender». Senteret skal bare være en «ressurs» for Nato-landene i demokratispørsmål.
At demokratisenteret er en sak som parlamentarikerforsamlingen ønsker at Nato skal ta stilling til på møtet, betyr ikke at det vil skje. For hva er poenget med å ta stilling til et forslag hvis skjebne allerede er avgjort. Det er ingen konsensus blant NATO-landene om noe demokratisenter, sa Stoltenberg til forslagsstillerne i fjor vår. Så det blir ikke noe av (Sofia-møtet 27. mai 2024).
Et harmløst forslag om å overvåke demokratiet i Nato i svært liten skala – hvorfor avvises det uten videre? Og det av en organisasjon som så høytidelig hevder at den kjemper for fred, demokrati og menneskerettigheter? Det er også merkelig at parlamentarikerforsamlingen har følt seg tvunget til å nedvurdere seg selv. Forsamlingen skriver at demokratisenteret verken vil «krenke» Nato-landenes suverenitet eller «blande seg inn i» deres indre anliggender. Hvordan da?
Spørsmålet om hvorvidt medlemslandene hver for seg og/eller som allianse respekterer demokratiske og rettsstatlige prinsipper, er jo alltid «vår» sak og kan aldri utgjøre en krenkelse av suvereniteten.
Vi hører det hele tiden: Alle Nato-land drives av felles verdier, de har alle gått sammen for å forsvare og fremme den enkeltes frihet, demokrati, rettsstaten.
Det foreslåtte samarbeidet med Saudi-Arabia og partnerskapet med diktaturer som Aserbajdsjan, Kasakhstan, Usbekistan og Turkmenistan – på hvilken måte fremmer disse forpliktelsene demokrati og menneskerettigheter? Tausheten om grusomhetene på Guantánamo, om undertrykkelse og tortur i Tyrkia, når president Erdogan hyller Hamas som rettferdige helter som modig forsvarer landet sitt – hvordan er denne tausheten forenlig med forsvaret av menneskerettighetene? Bombingen av sivile i Beograd, løgnene som startet den folkerettsstridige krigen i Irak, tausheten når USA og en rekke andre Nato-land fordømmer og truer Den internasjonale straffedomstolen med represalier bare fordi sjefanklageren der mener at Israels statsminister og forsvarsminister bør stilles til ansvar for krigsforbrytelser i Gaza – hva sier alt dette om Natos moralske prinsipper og demokratiske verdier?
Så jeg graver meg gjennom Nato-arkivene, og jeg begynner fra begynnelsen.
Andre verdenskrig hadde vært slutt i fire år. Europa er delt i to blokker. Østblokken kjennetegnes av en rekke diktaturer. Stalins og Kremls grusomheter og maktbegjær kjenner ingen grenser. Enhver som tror på demokratiet, må være dypt bekymret. Ut av denne uroen vokser tanken om en slags allianse mellom land som forplikter seg til å forsvare demokratiet og hverandre. Det høres bra ut.
Representanter fra tolv land samles i Washington. De sier at de er fast bestemt på å sikre innbyggernes frihet og beskytte sin felles arv og sivilisasjon, en arv og sivilisasjon som – sier de – er basert på demokratiske prinsipper, prinsippet om individuell frihet og rettsstaten. Et angrep på ett av landene vil bli møtt og slått tilbake av alle de andre. Nato er født. Portugal, USA og Frankrike er tre av de tolv grunnleggerne av Nato. Portugal er et hardt diktatur og en grusom kolonimakt. Frankrike er et demokrati for franskmennene, men en undertrykkende stat for sine undersåtter i Algerie og Indokina. USA praktiserer apartheid på hjemmebane og mener fortsatt at det var rett og riktig å slippe atombombene over Hiroshima og Nagasaki.
«Natos holdning og forestillingsverden skaper problemer for Nato selv»
Så det begynte ikke særlig godt når det gjelder troverdighet.
Tyrkia og Hellas blir medlemmer av Nato i 1952. I Tyrkia gjennomfører militæret kupp etter kupp og fyller fengsler og torturkamre med dissidenter. Nato lukker øynene.
I Hellas i 1967 griper en militærjunta makten med støtte i strategien og metodene som er skissert i en Nato-plan for tilfeller der man frykter kommunistisk fremvekst i medlemslandene. Sju år med grusomt diktatur følger. Norge, Danmark og Nederland ønsker at Nato skal gripe inn mot de greske diktatorene. USA ønsker ikke det. Og Norge, Danmark og Nederland gir etter og tier.
Portugals afrikanske kolonier har fått nok av portugisisk undertrykkelse og gjør opprør på begynnelsen av 1970-tallet. Portugal, som fortsatt er et beinhardt diktatur, forsøker å slå ned opprørene med forferdelig vold. Norge, Danmark og Nederland vil at Nato skal fordømme Portugal. Det ønsker ikke USA. Og Norge, Danmark og Nederland gir etter, og det blir ikke sagt noe stygt om Portugals blodbad.
Verden er stor. Når som helst, hvor som helst, kan det skje ting som faller helt utenfor Natos mandat, men som angår et hvilket som helst medlemsland.
Den 24. mai 1954 mottar generalsekretæren en rapport fra USA, som alle faste delegater fra medlemslandene blir bedt om å lese nøye (RDC/273/54).
Rapporten beskriver kommunistenes økende styrke i Guatemala. Landets president, Jacobo Árbenz, er demokratisk valgt, men har til hensikt å gjennomføre en jordreform som vil skade USAs interesser. United Fruit Company, som eier 42 prosent av Guatemalas jord, vil bli hardt rammet. Derfor har USA bestemt seg for å gripe inn i det sentralamerikanske landet. Og det gjør de også. Den folkevalgte regjeringen blir styrtet, og et militærdiktatur blir innsatt. CIAs drapsliste og mordmetodene i CIAs «Study of Assassination» blir fulgt til punkt og prikke.
De faste delegatene leser den hemmelige rapporten. Og forholder seg tause.
Vietnamkrigen. USA rapporterer jevnlig til Nato om hvordan krigen går: «I løpet av de første elleve ukene i år [1966] hadde Vietcong hatt 43.000 drepte, sårede eller tilfangetatte mot 15.000 for sørvietnameserne, USA og de allierte – et forhold på tre til en. I den senere tid har forholdet vært 4,8 til en. Hvis dette forholdet skulle opprettholdes gjennom hele året, ville Vietcongs tap være på over 200.000.» (Report on Vietnam. LOSTAN 69/60. 29.3.1966).
USA gjør det altså bra i Vietnam, og medlemmene i Nato-rådet gratulerer. Men opinionen mot krigen vokser rundt om i verden, og dette bekymrer både USA og Nato. Spørsmålet blir tatt opp på et Nato-møte. Frithjof Jacobsen, statssekretær i det norske utenriksdepartementet, forstår USAs bekymring. Hans holdning protokollføres som følger: «Herr. Jacobsen (Norge) […] uttalte at det var en økende uro i det norske folk for en opptrapping. Han la imidlertid til at det store flertall forstår grunnlaget for USAs politikk, og at kritikerne vanligvis roper høyere enn tilhengerne. Han sa at hans regjering søkte å dempe problemet ved å holde opinionen innenfor rimelighetens grenser.» (Natorådets møte 29.3.1966. LOSTAN 69/60; Nato Standing Group 1.4.1966, LOM 98/66)
Hvor og hvordan den norske regjeringen skal trekke de «rimelige grensene», sier Jacobsen ikke noe om. Kanskje fordi det er vanskelig å diktere meninger i et demokrati. Men det er selvsagt mulig å avgradere ting som kan få offentligheten til å mene at «rimelighetens grenser» er overskredet. Klassifisere og straffe dem som lekker hemmelighetene.
Var det ikke akkurat det som skjedde i den såkalte Narve Trædal-saken? Trædal ble tiltalt fordi han som soldat fulgte samvittigheten sin og brøt taushetsplikten om hemmelige Nato-øvelser i Norge. Nato-øvelser basert på anti-Nato-uttalelser, deriblant «kommunistisk anti-Nato løpeseddelkampanjer», utgjør en så alvorlig sikkerhetsrisiko at det kan sammenliknes med landssviker- og sabotasjevirksomhet.
Sovjetunionens sammenbrudd førte til at Nato endret retning. Den opprinnelige fienden var ikke lenger den trusselen den hadde vært. Alliansen begynte å finne nye oppgaver. Det kunne være å bekjempe terrorgrupper eller å hjelpe EU med å løse «flyktningkrisen». Jeg skulle veldig gjerne gått gjennom Nato-dokumentene knyttet til denne kursendringen. Men alliansens regler for hemmelighold er slik at de fleste av disse dokumentene ikke er tilgjengelige for offentligheten, i hvert fall ikke ennå.
Det er ikke mulig å si noe sikkert om Natos fremtidige utvikling. Men det er all grunn til å være bekymret.
Gapet som åpner seg mellom de verdiene vi bekjenner oss til, og de verdiene som omsettes i praksis. Ser vi det?