De siste årene har økende skepsis til skjermbruk ført til en rekke interessante debatter. Særlig har dette handlet om mobilforbud og skjermbruk i skolen. Da Kari Nessa Nordtun (Ap) tok over som kunnskapsminister, fikk vi også et politisk taktskifte i disse spørsmålene. Hun har hastverk med å få til endringer, i motsetning til forgjengeren Tonje Brenna, som snarere var en bremsekloss i disse spørsmålene.
Jeg vil først og fremst applaudere Nordtuns besluttsomhet og tydelighet og mener i likhet med majoriteten av foreldre og lærere at dette er en god politisk utvikling. Samtidig må vi heve blikket og se at problemene knyttet til skjermbruk ikke bare angår skolebarn, men hele samfunnet.
Kulturen, politikken og det sosiale livet er radikalt endret med skjermkulturen, og ikke til det bedre. Først og fremst tar skjermbruken opp mer tid enn vi selv ønsker. I Norge sjekker vi mobilen i snitt 150 ganger per dag, og et barn som lever hele livet med dagens skjermkultur, vil bruke mer enn elleve hele leveår med nesa ned i mobiltelefonen.
Da infinite scroll-funksjonen ble funnet opp i 2006, gjorde den at nettsider kunne lastes opp kontinuerlig mens man skroller nedover og ikke behøver laste inn en ny side for å se mer. Dette gjør at man blir værende på for eksempel X, Facebook eller Instagram omtrent 50 prosent lenger enn om det fantes en stoppemekanisme hvor brukeren får tenkt seg om. Denne oppfinnelsen aleine innebærer at 200.000 hele menneskelivlengder kastes bort foran skjermen hver dag, globalt.
Det er særlig de sosiale mediene som stjeler tid. De er fulle av mekanismer med utspring fra Persuasive Technologies Lab på Stanford University, som er designet for å få oss til å være lenger enn vi selv ønsker på plattformene deres. Hva får individene og samfunnet igjen for all den innsatsen foran skjermen? Svært lite.
Leseforskeren Maryanne Wolf har brukt hjerneskanning for å finne ut hvordan skjermbruk påvirker oss. Hun peker blant annet på svekket evne til å holde på oppmerksomheten, dårligere trening av emosjonell respons og dårligere evne til å huske hva man har tatt inn. I tillegg kommer søvnproblemer, synssvekkelse og hvordan alt dette påvirker psykisk helse.
Men kanskje like alvorlig er det at kulturen forflates. Hvordan påvirker skjermbruken hva vi snakker om? Hvordan påvirker det hva vi går rundt og tenker på? Dette lar seg ikke måle så lett, men merker vi det likevel? Som kultursjefen i svenske Expressen nylig ytret, så kjenner han knapt folk som snakker om litteratur på fritida. Boka er flyttet ut av kulturens sentrum. Hva gjør det med et samfunn? Jeg tror at det som begynner som et kulturelt problem, hvor mer sofistikert og kompleks tenkning taper, til slutt blir et politisk problem hvor Donald Trump og Geert Wilders vinner.
«I Norge sjekker vi mobilen i snitt 150 ganger per dag»
Vi løser selvfølgelig ikke disse problemene med mobilforbud i skolen. Den digitale sfæren er blitt en integrert del av kulturen vår. Når problemet er blitt kollektivt, må også løsningene være kollektive. Som individ kan man selvfølgelig melde seg ut og skru av, men det forandrer ikke noe på samfunnsnivå før det skjer i massiv skala. Jeg hadde likt å se en spørreundersøkelse med følgende to spørsmål: (1) Ville du ha foretrukket en verden uten sosiale medier? (2) Ønsker du å forby sosiale medier?
Jeg gjetter på at en respektabel andel av befolkningen hadde svart ja på det første spørsmålet. Men å forby sosiale medier tror jeg hadde fått langt lavere oppslutning. Vi har en ganske sterk liberal ryggmargsrefleks, og det er på mange måter et sunnhetstegn. Vi er forsiktige med å begrense andres frihet, selv om det er for å oppnå en verden vi har mer tro på.
Jeg tror vi assosierer begrensninger på sosiale medier med autoritære regimer som Kina eller Russland. Men hva om mobilbruk og sosiale medier viste seg å være langt mer skadelig enn antatt, for samfunnet, psykisk helse, for kulturen? Er det umulig for et demokrati å tenke i de baner? Er det greit å regulere barnas skjermbruk, men ikke de voksnes? Og det til tross for at de fleste voksne også oppfører seg som barn i møte med digitale duppeditter?
De fleste voksne jeg kjenner, medregnet meg selv, bruker mobiltelefonen langt mer enn de selv ønsker. Det paradoksale er at jeg ville ha følt meg mye mer fri med en kollektiv ufrihet i disse spørsmålene, men jeg tror ikke vi som samfunn er klare for å bøye frihetsbegrepet så mye, så raskt. Vi er på et vis tatt til fange av en ideologi som egentlig skal fremme individuelle friheter. Det mest interessante med dette tankesporet er ikke at det tilbyr noen løsning, men at det tydeliggjør begrensningene i vårt ideologiske paradigme.
Et mer realistisk tankespor, som springer ut av Johann Haris bok «Stolen Focus» (2022), er å angripe forretningsmodellen til teknologigigantene. Så lenge de tjener penger på å holde oss på plattformene deres for å støvsuge oss for personlige data, vil tjenestene forbli inhumane. Hvis man derimot gjør denne forretningsmodellen umulig, kan tjenestene i teorien ende opp med å bli brukerfinansiert. Da er ikke oppmerksomheten vår lenger en vare som skal selges. Det ville trolig ha gjort plattformene noe mer samfunnstjenlige og muligens redusert de avhengighetsskapende mekanismene.
EU har med sin GDPR-lovgivning tatt et skritt i den retningen. Men foreløpig har ikke dette endret kulturen nevneverdig.
Sannelig er det å kjempe for frihet blitt en merkelig syssel. Før handlet det om å stå på barrikadene. I dag handler det like mye om å fjerne noe som allerede har satt seg dypt i samfunnskroppen. En slags indremedisinsk kirurgi vi må utføre på oss selv, uten bedøvelse.