Når vi ser ut mot stjernehimmelen, ser vi tilbake i fortiden, på stjernene slik de en gang var. Jo mer avanserte kikkerter vi har, desto lenger tilbake kan vi se. Men om vi skal studere noe som ligger nærmere, nemlig vår egen historie, må vi bruke andre hjelpemidler. Ett av disse er språket.
Det er den finske språkforskeren Mikko Heikkilä som bruker – og demonstrerer – denne parallellen i en avhandling som er blitt en usannsynlig bestselger (i antall nedlastinger) – selv med den lite salgsvennlige tittelen: «Bidrag til Fennoskandias språkliga förhistoria i tid och rum» (Helsingfors Universitet, 2014). Det er dessuten ikke bare tittelen som virker avskrekkende: Avhandlingen er ganske kompakt og teknisk. Men den graver dypt i, og gir mange svar til, spørsmål som stadig flere er opptatt av: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra?
Hvem, hva, hvor
I dette tilfellet er søkelyset på Fennoskandia, det vi vanligvis kaller Skandinavia pluss Finland og tilgrensende områder, som Karelen og Kolahalvøya. Heikkilä konsentrerer seg om de finske og samiske språkene, og hva de kan fortelle oss om folkene i den nordlige delen av Fennoskandia, men i undersøkelsen kommer det også fram forhold som angår andre skandinaver. For her oppe i nord har det skjedd mye, ikke minst av folkeforflytninger, og det har satt sine spor i språket vi bruker – spor som Heikkilä makter å følge langt tilbake og datere endringene i. På den måten kan språket brukes til å dokumentere hva som har skjedd «på bakken».
Ett av språkelementene Heikkilä bruker, er stedsnavn. I noen tilfeller kan han bruke det vi vet om hvordan landet hevet seg etter siste istid og avdekket nye landområder folk kunne bruke. Da nye områder ble avdekket, fikk de navnet sitt. Var dette finske, samiske eller kanskje germanske navn? Svaret på det spørsmålet viser hvem som levde der akkurat på det tidspunktet. I andre tilfeller kan navnet dateres basert på den spesielle ordlyden det har fått, før eller etter en generell lydendring i språket – det har vi etter hvert har fått god oversikt over.
Språkutveksling
Utenom stedsnavnene og lydendringer er det lånord i språkene Heikkilä drar veksler på. Her er det mye interessant, som at samisk og finsk i mange tilfeller har tatt vare på urgermanske eller urnordiske ord mer konservativt enn de nordiske språkene har gjort. For selv om germanske og finsk-ugriske språk på mange måter er vidt forskjellige, har det likevel vært en utveksling av ord. Og noen ganger kan de finske ordene ligger nærmere de urgermanske. Som i denne setningen, som på urgermansk lyder: «Harjawaldaz kuningaz rīkaz, wīsaz jah hurskaz». På svensk blir det: «den rike, vise og förståndige kung Harald», mens den finske versjonen lyder slik: «riikas, viisas ja kurskas Harjavalta-kuningas», som er mye mer lik den urgermanske og den islandske: «inn riki, visi og horski konungr Harald».
Ut fra stedsnavn, lånord og lydendringer har Heikkilä dannet et historisk bilde som nok er litt overraskende for mange, men som har støtte i andre typer evidens, ikke minst DNA.
Særlig stedsnavnene viser at samene tidligere fantes over hele Finland, til og med på øyriket Åland. Men de var ikke de første. Den språklige evidensen viser at samene ankom det sørlige Finland østfra, fra Russland, kanskje Volga-området. Det første innslaget av et finsk-ugrisk språk (om det var samisk, finsk eller noe annet er litt uklart) må ha skjedd engang etter 1800 f.Kr. Heikkilä beregner at ursamisk kan ha blitt brukt i det sørlige Finland fra cirka år 700 f.Kr.
På denne tiden viser blant annet stedsnavnene (som samene ofte overtok) at det levde et indoeuropeisk folk der. Hva som skjedde med dem, vet vi ikke. Til å begynne med var det antakelig plass nok til flere folkeslag. Samene ble senere fortrengt, på en eller flere måter, av nye finsk-ugrisk talende folk, som finnene, og trakk seg lenger mot nord. Til sine nåværende områder kom samene imidlertid ikke før cirka år 1.
Presset sørover
Samene var for øvrig ikke de eneste folkene som ble presset nordover. Det samme gjaldt kvenene, som tidligere, i likhet med samene, levde helt ned til Finlands sørkyst, men som etter hvert ble fordrevet til innerst i Bottenviken og Tornedalsområdet. Der befant de seg da Snorre Sturlason besøkte Sverige og ble informert om hvilke folkeslag som levde i nord.
Ordene i det samiske språket viser at i hvert fall en del samer tidligere drev med landbruk og husdyr, på den finske Østersjø- og Bottenvikkysten. Men etter hvert som de flyttet (eller ble presset) stadig lenger nord, ble reindrift hovednæringen. Derfor ble samene ofte gjetere og fangstfolk, mens kvener og finner ble bønder. Men i Norge flyttet samer også ut til kysten (særlig etter Svartedauden, da den norske befolkningen der ble kraftig uttynnet), og ble «sjøsamer», som drev kombinasjon av landbruk og fiske. Senere, på 17- og 1800-tallet, kom det kvenske innvandrere til Nord-Norge som lett lot seg assimilere der de havnet, enten det var blant samer i indre Finnmark eller blant nordmenn ute ved kysten, der de drev landbruk og fiske. De skiftet språk, og gjerne også navn.
Wīsaz jah hurskaz
Språkhistorien dokumenterer (sammen med andre bevis) at det har skjedd en omfattende finsk-ugrisk forflytning med samer, finner og kvener, som startet i Russland (Volga-området). Disse beslektede gruppene kom til det sørlige Finland i hundreårene før vår tid, og bredte seg i middelalderen til det nordlige Finland og Sverige, og etter hvert til Norge. Som Heikkilä selv skriver, gjør ikke denne nye kunnskapen noe med samenes urfolksstatus (ifølge Ilos definisjon er de fortsatt innenfor denne), men den kaster likevel nytt lys over den mangfoldige befolkningsmiksen i nord.
Ikke minst viser denne forskningen hvor mye man kan finne i språket, om man tar seg tid til å grave seg inn i detaljene. Da kan man risikere å bli både «wīsaz jah hurskaz».