KÅRE BULIE
«Louise Bourgeois. Imaginære samtaler»
Vist på Nasjonalmuseet i Oslo fra 6. mai til 6. august.
- I tråd med de senere årenes kanonkritikk har en rekke severdige utstillinger av eldre og avdøde kvinnelige kunstneres arbeider preget det norske kunståret. Den stadig aktive malerveteranen Marianne Bratteli har gitt sitt bud på norsk etterkrigstid i Munchmuseets saler, hennes avdøde kollega Alice Neel på den amerikanske. På Henie Onstad Kunstsenter har den polske tekstilavantgardisten Magdalena Abakanowicz’ storslåtte skulpturer ruvet under taket, og på Nasjonalmuseet har portrettene og interiørbildene til klassikeren Harriet Backer fortsatt å overbevise.
På sistnevnte arena har også arbeidene til den fransk-amerikanske legenden Louise Bourgeois (1911–2010) satt agendaen. «Imaginære samtaler» skilte seg imidlertid, slik tittelen antydet, fra de ovennevnte: Nasjonalmuseet stilte ut Bourgeois’ verk sammen med bidrag laget av rundt 50 kolleger – fra kanoniserte helteskikkelser som Pablo Picasso og Francis Bacon til mer lavmælte, men alltid interessante konseptualister som Rosemarie Trockel og Robert Gober. I fellesskap skapte «samtalene» – noen «imaginære», andre reelle – et inntrykk av en kunstner som tok del i sin tid.
Bourgeois-utstillinger har jeg med årene sett mange av – også her til lands har kunsten hennes vært grundig vist. Likevel slutter jeg aldri å la meg forbløffe av hvor sterk og frisk den fortsetter å virke. Gruppebildet «Imaginære samtaler» utgjorde, var dessuten et eksempel på den typen kunsthistorisk gjennomarbeidede og storslåtte utstillinger som ikke mange andre norske aktører enn Nasjonalmuseet har ressursene til å lage. Det ambisiøse prosjektet representerte en kurs jeg håper institusjonen holder fast ved.
ANDREAS BREIVIK
«The City and The Sun»
Vist på Oppland kunstsenter i Lillehammer fra 25. august til 7. mai.
- Denne lille utstillingen, som viste tegninger av Shwan Dler Qaradaki, Johannes Høie og Lars Sandås, hadde en tydelig gutteromsvibb. Sandås hadde laget kart over Syria som markerte historiske byggverk rasert av krig og konflikt. Én av Høies tegninger viste noen forkomne mennesker i en liten robåt på et stort, urolig hav.
Mens disse tegningene lullet meg inn i melankolske dagdrømmer om triste menneskeskjebner og tapte kulturminner, sørget bildene til Qaradaki for å rive meg ut av min bittersøte døs. Han viste en tegneseriestripe på store, avlange ark, der forlatte sko, hodeløse fugler, skalper og avkappede fletter ramlet nedover og samlet seg i store hauger. Disse morbide motivene hadde han likevel fremstilt med en munter figurasjon, og med harmoniske akvarellfarger som fløt utover formene sine. Det var en gnistrende tegning.
Kunstnerne benyttet seg av et litt pubertalt, intimt og knuslete register, som andre ganger sprakk opp i storslått vrede. Utstillingen sjarmerte meg!
SARA HEGNA HAMMER
Ahmed Umar: «Glowing Phalanges»
Vist på Kunstnernes Hus i Oslo fra 17. februar til 16. april og i Bergen Kunsthall fra 15. september til 7. januar.
- I Nasjonalmuseets første fullverdige år etter åpningen i 2022 har kampen om kunstpublikummet for alvor spisset seg til i hovedstaden. Severdige utstillinger med Grayson Perry, Harriet Backer og Louise Bourgeois har møtt konkurranse i Munchmuseets utstillinger med Francisco de Goya (!) og Alice Neel. Også Henie Onstad Kunstsenter og Astrup Fearnley Museet har, med presentasjoner av henholdsvis Magdalena Abakanowicz og den Ramallah-bosatte kunstnerduoen Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme, lagt tyngde bak ambisjonen om å gjøre Oslo til en internasjonal kunstby.
Men for min del fant årets sterkeste kunstopplevelse sted i møte med vår egen Ahmed Umars enorme tekstilverk på Kunstnernes Hus. Hans utstilling «Glowing Phalanges», som nå vises i Bergen Kunsthall, består av nittini verk – eller amuletter.
I den sufistiske tradisjonen som Umar er oppvokst med, er amulettene viktige, mens i wahabismen er de forbudt – noe som gjorde Umar livredd for å lage dem. Ambivalensen dirrer i en utstilling som blant annet åpner for refleksjoner rundt Vestens eksotisering og appropriering av afrikansk og asiatisk kultur. Kanskje derfor oppleves den nittiniende amuletten så overveldende:
I taket på den tomme overlyssalen henger et stort teppe, brodert med en bønn om beskyttelse. Fra høyttalerne hører man et svakt, messende bønnerop. Lydsporet er tatt opp i moskeen til Umars familie i Sudan, som slo hånda av ham fordi han er homofil. Inn i verket kunne man lese et skjørt håp om forsoning.
TOMMY OLSSON
Tore Magne Gundersen: «Flomverk»
Kunstnerforbundet i Oslo. Fra 10. august til 10. september.
- For én gangs skyld er det usedvanlig lett å peke på noe og si «det der, det der var faen meg det beste». Selv om det, samlet sett, er styggmye bra jeg har fått med meg i 2023. Det mangler altså ikke på kandidater, eller muligheter til å bruke hele denne spalten til namedropping, men Tore Magne Gundersen på Kunstnerforbundet i Oslo var en langt over middels overbevisende affære.
Overlyssalen var fylt opp i den grad at du nesten ble spist opp til å være en integrert komponent. Fortsatt grubler jeg over om denne på alle måter kompulsive produksjonen skal bli forstått som et søtt mareritt eller en fryktelig samtidsrapport, selv om jeg aner at det er begge deler.
Kombinasjonen tegning og tekstil er kanskje ikke så uvanlig blant tekstilkunstnere, men er mer sjelden å se hos tegnere. Og jeg tror kanskje det kunne vært nær sagt hva som helst som ble brukt i forlengelse av de temmelig mange tegningene – desperat forsøkt holdt på plass i tjukke skissebøker, og enda mer kritisk forsøkt holdt på plass bak glass og ramme – men det ble altså tekstil. Mye tekstil, og bare så vidt holdt under kontroll.
Der og da ble jeg rammet av den type ærefrykt som Pushwagner pleide å fyre opp under, men nå vet jeg helt sikkert at det er noe av det fineste jeg sett.
