Jeg sto akkurat sånn her.
54-årige Iris Hefets stiller seg opp foran Klassekampen og løfter plakaten over sitt gråkrøllede hode: et klassisk protestskilt laget av en plankestubb og en papplate. Beskjeden i svart sprittusj står på tysk foran og engelsk bak:
Som jødisk og israelsk: Stopp folkemordet i Gaza!
Et enkelt, men likevel så vanskelig budskap – i alle fall her i Tyskland.
Alene-protest
For da Hefets troppet opp på Hermannplatz i den arabisk-dominerte bydelen Neukölln i Berlin 14. oktober, fikk hun ikke stå lenge.
– Umiddelbart kom tre politibetjenter og fortalte meg at jeg ikke hadde lov, sier Hefets.
Vi befinner oss i folkestrømmen som lørdag 21. oktober beveger seg mot et annet torg i samme område. Det ligger et steinkast unna Neukölln, der mange av Berlins om lag 30.000 palestinere bor – en av Europas største palestinske diasporaer.
Alle går mot Oranienplatz for å samles i et solidaritetstog for Palestina. Forbipasserende stopper Hefets og klemmer eller tar en selfie: Takket være sosiale medier har mange fått med seg hva som skjedde med den jødiske Palestina-aktivisten for bare noen dager siden.
Etter at Hamas 7. oktober drepte 1400 israelere og kidnappet 220 – og dette ifølge tyske medier skal ha blitt feiret av enkelte i Neukölln – ble en rekke propalestinske sammenkomster forbudt av myndighetene i Berlin. Iris Hefets bestemte seg derfor for å demonstrere aleine.
– Det er min rett. Jeg utgjør ingen forsamling, argumenterer Hefets, som har lang protesterfaring som styremedlem i Jüdische Stimme, den tyske avdelingen av Jewish Voice for Peace.
Betjentene som ba henne slutte å demonstrere, var uenige.
– Jeg insisterte, og jeg tror de ble litt ekstra utfordret fordi jeg er jødisk. Men jeg måtte bli med til bil-cella deres, sier Hefets, som ikke motsatte seg ordren og rolig lot seg lede bort til det enorme kjøretøyet til Berlins opprørspoliti.
Opptrinnet tiltrakk seg flere skuelystne som filmet seansen. I motsetning til sammenstøtene i samme nabolag kveldene i forveien, viser klippene at Hefets «solo-demo», og påfølgende arrestasjon midt på lyse dagen, gikk svært rolig for seg.
Hefets understreker at hun, til forskjell fra andre aktivister, ikke ble utsatt for vold. Men det var like fullt rystende å bli låst inn i den videoovervåkede cella.
– Det var et bur , sier aktivisten.
Der satt hun i en time, mens politiet ifølge henne sjekket at hennes israelske pass, som hun bevisst hadde tatt med, var ekte. Omsider ble hun løslatt, og politiet unnskyldte seg, forteller hun.
– De sa det handlet om min sikkerhet. Så ba de meg demonstrere litt lenger bort, forteller Hefets.
Subtilt og eksplisitt
Vi har nå ankommet Oranienplatz, og forsamlingen her kan ikke beskrives som annet enn mangfoldig: Alle aldre, hudfarger, klesstiler og språk. Rosa hår, bukser med press, hijaber, dreads og magetopper. Sølvgrå manker og gamle knær stiller seg ved siden av barnevogner og tenåringer.
En del har plakater med krystallklare budskap og er ikke redde for å vise dem fram. Andre er klart mer forsiktige, og flere ber om å ikke bli avbildet. Noen med munnbind forteller at de har det på for å unngå å bli identifisert. Det å delta på en solidaritetsmarkering for palestinere kan i Tyskland i dag nemlig fort tolkes som at man er antisemitt.
Lengst fram er støtta klart uttrykt med palestinske flagg og skjerf. Litt lenger bak er folk mer subtile i uttrykket: Ei jente har knyttet en rød genser over sin svarte tights, og en hvit skjorte henger over den grønne trøya hennes. Når palestinske flagg de siste ukene har blitt konfiskert av politiet, føles slike strategier tryggere for mange.
Et alternativ er å gjøre som flere her: Å vise fram en vannmelon. Frukten, med sitt grønne skall, røde kjøtt, hvite rand og svarte steiner, har lenge vært brukt som et alternativ til det palestinske flagget. En vannmelon-ballong svever over folkemengden på Oranienplatz – snart kommer flere til.
Dette med melonene var nytt for den mangeårige Palestina-aktivisten Jacob K. Langford, avslører hun for Klassekampen på torget. Hun er et aktivt medlem i Jüdische Stimme og opprørt over at protester forbys. Aksenten er amerikansk, men Berlin har lenge vært hjembyen hennes.
– I Tyskland bruker man jøder for å stilne palestinere, sier hun bestemt og lener plakaten sin inntil seg: Blut und Boden – Not in my Jewish name.
– Det finnes ingen debatt. Bare en massiv sensur i den offentlige sfære. Det er intet rom for kritikk av Israel her, fortsetter Langford, som tror det snart kommer til å bli bråk.
– Politiet kommer til å storme dette, definitivt. Hører de noe de ikke liker, som «From the river to the sea, Palestine will be free», griper de inn.
Foreløpig er det lite som tilsier at en storming er nært forestående. Riktignok er politioppbudet massivt, med over 20 busser og det som ser ut som flere hundre betjenter i polstrede uniformer og hjelmer. Men folkemengden siver sakte i retning Hermannplatz, og slagordene som ropes, ropes taktfast, men rolig.
Free, free Palestine! Free, free Gaza!
Stop! The Genocide! Stop! The Genocide!
Forbud og kansellering
Aktivister Klassekampen snakker med, er opprørte over at Berlins myndigheter har forbudt flere solidaritetsmarkeringer for Palestina og over at de fra 17. oktober innførte et tidagers generelt forbud.
De er også fortvilte over vilkårligheten i håndhevingen. Noen demonstrasjoner tillates fortsatt, uten at man helt forstår hvorfor – som denne marsjen. Få timer tidligere kunngjorde imidlertid politiet at markeringen «Fred i Midtøsten», som var planlagt dagen etter, forbys – inkludert «ethvert erstatningsarrangement».
– Det er forvirrende, for staten opptrer irrasjonelt. Blanko-forbudet som ble innført fram til 27. oktober, ble til og med utvidet til 30., men likevel blir noen demonstrasjoner tillatt. Samtidig skal enmanns-protester ikke omfattes av forbudene, men politiet misbruker loven, sier Wieland Hoban, lederen av Jüdische Stimme.
Han er jødisk og bor i Frankfurt. Den vesttyske byen er kjent for sin storslåtte bokmesse – og nå også for å ha avlyst prisutdelingen til den palestinske forfatteren Adania Shibli, og for å ha protestert heftig da den kjente filosofen Slavoj Žižek under sin åpningstale kritiserte «et forbud mot å analysere» Israel/Palestina-konflikten.
Fadesen i Frankfurt vitner om at støtte til Palestina i Tyskland ikke bare slås ned på av myndigheter og politi, men også av publikummere av det som kan ses som landets intellektuelle flaggskip. Det er pinlig og «absolutt symptomatisk», sier Hoban.
– Det er nok et eksempel på at Tyskland skjemmer seg ut på den internasjonale scenen. Selv om den offisielle posisjonen til land som Frankrike også er pro-Israel, kan jeg ikke se for meg en verdenskjent intellektuell bli behandlet sånn der, sier han, med referanse til nabolandet som også har forbudt protester.
– Å bare falle tilbake på holocaust for å rettferdiggjøre dette, synes jeg er ekstremt smakløst. Det er en fornærmelse mot ofrene for både holocaust og Israels undertrykking, sier den jødiske Palestina-aktivisten.
Spesialtilfellet Tyskland
Konfliktene i Frankfurt er dessuten ikke de eneste «kanselleringene», forteller Hoban. Kulturscenen Oyoun skal ha opplevd å bli presset av Senatet i Berlin til å avlyse 20-årsjubileet til Jüdische Stimme 4. november. Og da jødiske Bernie Sanders gjestet Tyskland, meldte venstresidemagasinet Jacobin at lederen for landets sosialdemokratiske parti SPD, Saskia Esken, gjorde et nummer av at hun avviste å møte den verdenskjente, radikale senatoren fordi hun mente han ikke hadde tatt tydelig nok avstand fra Hamas.
– Men Bernie unnlot ikke å omtale de israelske borgerne som ble drept. Han ga bare kontekst, som han har gjort før, om undertrykkingen av palestinere, sier Hoban.
Det å «gi kontekst» blir imidlertid av mange i Tyskland ansett som å bagatellisere og bortforklare antisemittisme, som slås hardt ned på. På grunn av Tysklands horrible historie med holocaust heter det nemlig at tysk «Staatsraison», den tyske statens eksistensgrunnlag, er Israels eksistens og sikkerhet. Hoban beskriver «utgangsposisjonen til det tyske etablissementet» som «ekstremt proisraelsk».
– Så når Israel utfører vold, blir det rettferdiggjort som sikkerhets- og forsvarstiltak, sier aktivisten og fortsetter:
– Dette innebærer også at et angrep fra Hamas, eller andre grupper som Islamsk jihad, anses som totalt uprovosert og basert på rein fanatisme og jødehat.
Men jødiske Hoban mener at «selv om slakting av sivile er grusomt og uakseptabelt, er slike handlinger helt tydelig ikke uprovoserte». De må ses som «en del av et svar på tiår med undertrykkelse og 16 år med blokade som har gjort livet i Gaza stadig mer umulig», mener han.
– I den tyske mainstreame diskursen tegnes ethvert forsøk på å gi denne konteksten, som et forsvar for terror, sier Hoban.
Han mener Tyskland på mange måter skal ha ros for å «i motsetning til andre stater som har benektet tidligere lovbrudd, som Tyrkia og USA», ha «uttrykt sin anger offentlig og omfattende og jobbet med sin fortid».
– Men istedenfor å ta lærdommen fra holocausts forbrytelser, at ingen etnisk eller sosial gruppe noen gang må lide under diskriminering eller undertrykkelse, fokuserer de utelukkende på jøder. Og fordi Israel definerer seg selv som staten for alle jøder, og det tyske etablissementet aksepterer og opprettholder denne definisjonen, har ideen om å kompensere for holocaust for noen blitt uatskillelig fra en betingelsesløs støtte til Israel, sier Hoban.
– I tråd med folkeretten
Tysklands urokkelige støtte til Israel har blitt tydelig demonstrert de siste ukene. Israels flagg ble lyst opp over Brandenburger Tor, og på besøk hos Israels statsminister Benjamin Netanyahu få dager etter, slo forbundskansler Olaf Scholz fra sosialdemokratene (SPD) fast at Tyskland «kun har én plass», og at den er «ved Israels side». Torsdag fortalte han pressa i Brussel at «dere kan være sikre på at den israelske hæren, i sine handlinger, også vil følge reglene som følger av folkeretten».
«Jeg er ikke i tvil om det», slo Scholz fast.
Og dette er ikke bare linja til forbundskansleren og hans koalisjonsregjering. Nylig uttrykte Forbundsdagen unisont fra høyre til venstre sin urokkelige støtte til Israel.
Verken SPD-leder Saskia Esken eller hennes medleder Lars Klingbeil har tid til å snakke med Klassekampen, men en sosialdemokratisk lokalpolitiker som har jobbet tett på Esken, takker ja til å svare på spørsmål. Han heter Jan Bühlbecker, jobbet for SPD-ledelsen under valgkampen i 2021 og er i dag leder for SPD Wattenscheid-Mitte/Westenfeld og i ledelsen av partiet i Bochum, et av Tysklands største distrikt.
Av totalt fem spørsmål om tysk venstreside, sendt per e-post, handler det siste om hva han og SPDs mener om Israel/Palestina-konflikten og hva han og partiet «mener om det som skjer der i dag».
Bühlbecker skriver at han har lagt merke til at Klassekampen er kritisk til Israels blokade og bombing og sier han mener spørsmålet er stilt på en unyansert måte.
«Det er ikke terror på den ene siden og angrep på den andre. Det er terror og forsvar. Du finner ingen i SPD-ledelsen som ser det annerledes – og for å være ærlig: Jeg synes det er riktig», skriver han, før han svarer på spørsmålet.
Svaret er langt, men tydelig. Ikke siden holocaust har så mange jøder blitt drept på én og samme dag, som 7. oktober, understreker han.
«Israels rett til å eksistere er ikke oppe til forhandling, og Israel har all rett til å forsvare seg selv. Alle i SPD er enige om dette. Og jeg beundrer at Israel siden har gjort det i full overensstemmelse med folkeretten», skriver Bühlbecker.
«Israel er en demokratisk stat, Hamas er en terrororganisasjon. Så dette er ikke en krig med angrep og motangrep. Det er terror for Hamas og selvforsvar av Israel», fortsetter han.
Bühlbecker understreker at han er «virkelig og veldig bekymret for skjebnen til de sivile på Gazastripa», men argumenterer for at «alle som ser objektivt på situasjonen, kan bare komme til én konklusjon: Hamas er ansvarlig for palestinernes lidelser», og hevder Hamas bruker sivile palestinere som menneskelige skjold.
«Jeg tror alle som ønsker å vise solidaritet med menneskene på Gazastripa alltid må gjenta denne setningen: Fri Gaza fra Hamas. I denne forbindelse er Israels selvforsvar, som tar sikte på å utslette Hamas, helt klart i palestinernes interesse», avslutter han.
Absurde utfall
Innlåsingen av jødiske Iris Heftes eller SPD-lederens avstandtaken fra jødiske Bernie Sanders er ikke de eneste lettere absurde utfallene av Tysklands spesielt polariserte Israel/Palestina-debatt. I forrige uke motsatte den tyske regjeringen seg, i diskusjonen om et felles EU-opprop for å beskytte sivile på Gaza, å oppfordre til våpenhvile. Ifølge The Guardian likte ikke Tyskland heller den vagere formuleringen «humanitære pauser», fordi landet «følte [ …] at det antydet en permanent våpenhvile og ville undergrave Israels rett til å forsvare seg selv». Til slutt kom medlemslandene fram til å ta til orde for «humanitære korridorer og pauser» på Gaza.
23. oktober, samme dag som den tyske utenriksministeren fra De Grønne først bekreftet at Tyskland motsetter seg våpenhvile, rykket en annen politisk kraft ut på Twitter: Alternativ for Tyskland (AFD).
Det ytterliggående høyrepartiet har fosset fram det siste halve året og er på de fleste meningsmålinger i dag Tysklands andre største parti, med godt over tjue prosent oppslutning.
«Provokasjon midt i Berlin!» og «Islam tar stadig større plass i samfunnet vårt», tordnet AFD i et langt Twitter-innlegg med bilde av muslimske menn i bønn foran Brandenburger Tor, fredagen før. Videre fordømte ytre høyre-partiet at en kampanje av «savnet-plakater» med de israelske gislene var blitt forbudt av Berlins myndigheter grunnet fare for antisemittisk hærverk – og slo fast at «kun AFD er tydelige i sitt standpunkt» i denne saken: «Det må settes en endelig stopper for den daglige importen av menn fra den islamske kulturen!»
AFD er kjent for å ha flere åpenlyse bånd til fascisme og nazisme.
– Det er hyklersk. Høyresida, deriblant AFD, bruker antisemittisme-anklagene mot muslimer og arabere ut fra rasistiske motiver, sier Weiland Hoban fra Jüdische Stimme.
Selv om han er Palestina-aktivist, er han som jøde smertelig klar over at antisemittismen utvilsomt eksisterer i dagens Tyskland.
– Det er høy toleranse – for hvite, etnisk tyske politikere – for å komme med antisemittiske uttalelser, avvise holocaust-skyld eller til og med bagatellisere betydningen av holocaust. Og det hindrer dem ikke i å få stemmer, sier han.
Hoban sier AFD avviser antisemittisme-anklager ved å understreke sin støtte til Israel.
– Det illustrerer hvordan staten Israel og jødene som helhet er likestilt her i Tyskland. Og det viser hvordan det ikke er noen motsetning mellom å støtte Israel og å være en antisemitt.
– Hva med den tyske venstresida? Får dere støtte derfra?
– Nei. Ethvert parti som etterstreber politisk makt på nasjonalt nivå, må tilpasse sin posisjon på Israel/Palestina til den dominerende diskursen, svarer Hoban.
Žižeks refleksjon
Tilbake i Berlin er solidaritetsmarsjen i ferd med å nå Hermannplatz i Neukölln. Et protestskilt uten ord skiller seg ut fra mengden. Det er dekket med utklipp av barn som er drept eller skadd av bombene på Gaza.
Det er den palestinske 30-åringen Alaa som holder skiltet, men på grunn av språkbarrieren får vi ikke kommunisert på annet vis enn å peke på bildene og utveksle blikk. Kompisen Nauras snakker engelsk og stepper inn, han og venninna Hiba er fra Kafer Dam i Jenin på Vestbredden. Sammen har de vært på flere protester de siste dagene, som har endt i sammenstøt de heldigvis ikke har havnet oppi.
– Det handler ikke om jøder, muslimer eller kristne for oss. Det handler om menneskeheten, sier Nauras.
Hiba nikker. Øynene blir våte, hun ser bort. De har alle familie i Palestina og kjenner folk på Gazastripa.
– Det er veldig vanskelig å protestere her i Tyskland. Men den andre siden får jo lov til å demonstrere, sier Nauras og blir med videre i marsjen som rolig toger nedover avenyen Kottbusser Damm og fram til Hermannplatz: Torget der Iris Heftes en uke tidligere ble hanket inn av politiet.
Like før denne artikkel går i trykken, tikker det inn tre e-poster i innboksen. Den ene er fra politiets pressetjeneste, som kan fortelle at «enhver person i Berlin har lov til å protestere/demonstrere, både individuelt og sammen med andre». De avviser at det eksisterer et generelt protestforbud, mener mediene har feilrapportert og sier at 17 propalestinske markeringer har blitt gjennomført, mens 17 ikke har fått lov til å avholdes.
Den andre er fra Human Rights Watch som tar avstand fra, blant annet, at Berlins utdanningsmyndigheter har gitt byens skoler lov til å forby elever å bære palestinaskjerf og Free Palestine-klistremerker. Mens bombene slippes over Gaza, ber menneskerettighetsorganisasjonen myndigheter i europeiske land om å «beskytte folks rett til å demonstrere fredelig og uttrykke seg».
Den tredje er fra den kjente akademikeren Slavoj Žižek. Han har skrevet en fersk og upublisert refleksjon over det han kaller «en skandale i Frankfurt», som Klassekampen trykte et lengre utdrag av lørdag.
«De som utførte holocaust, prøver nå å reinvaske seg ved å unnskylde israelsk urett mot en annen gruppe!» skriver den slovenske filosofen i sitt seksten sider lange dokument.