Jammen falt ikke premieren til «En julefortelling» på samme dag som årets første snøflak dalte over Oslo. Og jammen stod ikke Charles Dickens juleklassiker på lista over de hundre utvalgte bøkene i «Venstresidas kanon», som ble lansert i Klassekampen på akkurat samme dag.
Men det aller mest bemerkelsesverdige med timinga til denne juleforestillingen, er hvordan Dickens budskap treffer samtida vår midt i fleisen. Vi må tross alt hundre år tilbake i tid for å finne en ulikhetsgrad tilsvarende den Norge har nå. Men så er vi altså her: Fattighus og matkø har igjen blitt dagligdagse begreper som også barn får lære seg.
Det er nokså mørkt, vil jeg påstå, men mot dette bakteppet har altså Dickens’ fortelling fra 1843 igjen blitt høyaktuell. «En julefortelling» handler om den rike og gjerrige pengeutlåneren Ebenezer Scrooge (Anne Krigsvoll). Det er jul, men Scrooge tar seg ikke fri av den grunn. Han hater jula – ifølge Scrooge en bortkastet tid der folk gnåler uavbrutt om nestekjærlighet og pengegaver til de fattige.
Bob Cratchit (Jan Gunnar Røise) – hans lojale, men underbetalte ansatte – er irriterende nok nødt til å få litt fri. Men selv vil ikke Scrooge kaste bort juledagene på unødvendig tid med sine nære og kjære. For han har nemlig ingen nære lenger.
Akkurat denne julenatten skjer det imidlertid noe merkelig: Scrooge får besøk av gjenferdet etter sin avdøde forretningspartner Jacob Marley. Marley advarer Scrooge om at en dag skal også livets regnskap gjøres opp, og Scrooge ser på ingen måte ut til å komme godt ut av dét regnestykket.
Tre ånder vil komme i løpet av natten og forsøke å vise Scrooge hva jul og medmenneskelighet egentlig betyr. Og med det blir det opp til Scrooge å innse hva det egentlig er som står på spill, og å prøve å forandre seg.
Åndene i denne forestillingen (Petronella Barker, Marika Enstad og Maria Kristine Hildonen) tar publikum med på en reise tilbake i tiden gjennom Scrooge’s gamle minner og alle livets veiskiller hvor han endte med å velge seg selv fremfor sine medmennesker. Vi møter blant annet ungdomskjærligheten Isabella (Hanna-Maria Grønneberg), søsteren Fanny (Hildonen) og håpefulle fetter Fred (Jacob Jensen). Og vi blir bedre kjent med den altfor nøysomme Cratchit-familien som viser seg å leve helt på kanten av fattigdomsstupet.
Åndene konfronterer Scrooge med alt han har brukt livet på å vende seg bort fra.
Regissør Maren Bjørseth har gjort mange kloke valg i denne oppsetningen. Dickens’ originalfortelling har en krevende dramaturgi for teater, men dette er løst ved å slanke karaktergalleriet og istedet fokusere på færre relasjoner. Sceneteksten – oversatt av Kristofer Grønskag – har et språk som flyter godt. Men det er framfor alt den nydelige lekenheten i alle ledd som gjør forestillingen ordentlig julemagisk. Scenografien er et eventyr. Katja Ebbel har laget en akkurat passe underlig verden hvor hun leker med rare vinkler og størrelseskontraster:
Når Scrooge tas med til barndommens gater, vandrer han som en fremmedgjort kjempe mellom små hus. Hans vindskeive kontor har gulnede arkivmapper fra gulv til tak og er fullt av morsomme detaljer. Byen handlingen foregår i, antydes med loslitte fasader og stemningsfulle frostvinduer. Tenk på Tim Burtons fargerike filmatisering av «Charlie og sjokoladefabrikken», og du er ikke langt unna. Musikken og lyddesignet, komponert av Alf Lund Gobolt, er rett og slett usedvanlig godt musikalsk håndverk.
Utvalget av stemningsfulle gamle julesanger som benyttes som dramaturgiske broer i forestillingen, sørger for ekte, gammeldags juleatmosfære. Scrooge er Anne Krigsvolls siste rolle på Nationaltheatret, og hennes fabelaktige, litt såre tolkning av den slu sinnataggen er en nydelig og på alle måter verdig sorti. Men hele ensemblet av skuespillere leverer særpregede og morsomme karakterer med nok dybde til å berøre.
Maren Bjørseths «En julefortelling» bringer jula tilbake til det den egentlig handler om. Her er masse lekenhet for de små, og viktig tankeføde for de store. At vi alle har ansvar for de avtrykkene vi setter på verden, er et viktig budskap. Men også at det aldri er for sent å forandre seg. Ja, send hele Stortinget på «En julefortelling», sier nå jeg! For ikke bare har forestillinga et ekte julebudskap, den er også blant de beste familieforestillingene jeg har sett.