Musikalen «Miss Saigon» – med en handling som tar utgangspunkt i Vietnamkrigen på 70-tallet – ble en braksuksess da den hadde premiere i London i 1989. Faktisk ble den ikke tatt av plakaten før ti år senere. Også på Broadway, hvor musikalen hadde premiere i 1991, spilte den for fulle hus i et helt tiår.
Likevel er det et dristig valg av Folketeateret i Oslo å sette opp «Miss Saigon» i 2023. Musikalen har, spesielt de siste årene, fått hard medfart for å portrettere vietnamesere på en generaliserende og nedverdigende måte.
«Miss Saigon» er skrevet av Claude-Michel Schönberg og Alain Boubil, opphavsmennene til blant annet «Les Misérables». Handlingen starter i Saigon i 1975: En ung vietnamesisk kvinne, Kim, har flyktet fra landsbygda, der familien ti dager tidligere omkom i et bombeangrep. I Saigon havner hun raskt i prostitusjon, og amerikanske soldater er hyppig innom bordellet. Men en av dem, Chris, er ikke som de andre. Han har motvillig blitt med kameraten sin til Dreamland Pub, hvor han møter Kim for første gang. Snart blir han fast bestemt på å hjelpe henne.
Schönberg skal ha fått ideen til «Miss Saigon» da han etter Vietnamkrigen så et avisfoto som viste en fortvilet vietnamesisk mor i avgangshallen på Tan Son Natt Airport. Hun hadde med barnet sitt, som skulle reise til faren sin i USA, en tidligere soldat. De to hadde møtt hverandre under krigen – og nå håpet kvinnen at faren hadde bedre forutsetninger for å gi barnet et godt liv enn det hun selv hadde. «Miss Saigon» handler på mange måter om alt som kan ha ledet opp mot nettopp et slikt øyeblikk. Handlingen er løst basert på boken «Madame Chrysanthème» av Pierre Loti og Giacomo Puccinis opera «Madama Butterfly» fra 1904 – begge lignende, tragiske kjærlighetshistorier om en umulig relasjon mellom en asiatisk kvinne og en amerikansk soldat. For det blir alt annet enn lett for Chris og Kim i «Miss Saigon». Uten å røpe for mye, må Chris etter krigen stable et nytt liv på beina i USA, mens Kim fortsatt strever for å forsørge seg selv – og etter hvert barnet hun får – etter kommunistenes seier.
Både i London og Broadway-oppsetningene av «Miss Saigon» var hvite skuespillere utkledd som vietnamesere, med såkalt ‘yellow face’-sminke og proteser som endret øyeformen deres. Pro-vestlig fremstilling av USAs rolle i Vietnamkrigen og stereotyp fremstilling av kommunistiske regimer har blitt trukket frem som problematiske sider ved musikalen, og den mannlige hovedkarakteren Chris har blitt kritisert for å være en «white saviour».
Det er derfor alt annet enn merkelig at enkelte norskvietnamesere uttrykte sin skepsis og bekymring i forkant av premieren i Oslo i høst, blant annet gjennom en kronikk og i en sak her i Klassekampen. Som teaterkritiker kan jeg ikke sette meg over erfaringsvirkeligheten til norskvietnamesere i møte med en musikal med problematisk bagasje. Men så langt har mottagelsen av musikalen blant norskvietnamesere etter premieren vært positiv, og produsenten Scenekvelder har åpenbart tatt kritikken av «Miss Saigon» på alvor. Det er nemlig en på mange måter helt ny versjon som spilles på Folketeatret i disse dager.
«Miss Saigon» er Folketeatrets hittil største produksjon. Det synes. Her er en scenografi som er så til fingerspissene gjennomført at det kjennes som at man fraktes til 1970-tallets Vietnam i en tidsmaskin idet teppet går opp. Forflytninger i sted og tid er så sømløse at forestillingen kunne vært en studie i effektive, perfekte sceneskift. Hele forestillingen har en glidende, filmatisk kvalitet, ikke minst på grunn av bruken av dreiescene. Det omfattende ensemblet skaper myldrende gatebilder, travle torg og nattelivets neonlysende atmosfære med en naturlighet som fremstår fascinerende presis. Det at vi ser norskvietnamesere i mange av rollene, skulle bare mangle i en musikal som dette. Nivået på framføringer og sangprestasjoner er mildt sagt imponerende i hele ensemblet.
En av de store styrkene med denne nye versjonen av «Miss Saigon» er at handlingen fremstår langt mer realistisk og karakterene mer nyanserte. Her er dessuten mange momenter som dessverre er svært relaterbare til vår samtid: vietnamesernes flukt minner om nyhetsbildet av i dag. Både flyktninger over Middelhavet og krigen i Ukraina er tett på oss, noe som gjør at handlingen fremstår påtrengende aktuell. «Miss Saigon» blir en fortelling om krigens konsekvenser – framfor alt fra et kvinneperspektiv.
I Guy Unsworths regi har den kvinnelige hovedrollen Kim blitt en sterkere og tydeligere karakter. Hovedrolleinnehaver Catharina Vu – selv datter av vietnamesiske flyktninger – får virkelig brukt hele sitt kaliber. Kim portretteres som en kvinne som kjemper for agens og for makt over sitt eget liv, og Vu spiller rollen med både selvtillit, sårbarhet og en tilstedeværelse som berører sterkt. For ikke å snakke om stemmen! Chris (Sigurd Marthinussen), på sin side, er ikke en helt i denne forestillingen, men en ganske vanlig mann som strever med soldatlivet og krigens utfordringer.
Det er også lagt inn enkelte satiriske elementer i skildringen av vesten som gjør USA mindre idealisert og dominant. Spesielt skildringen av den amerikanske drømmen – som fremstilles som en illusorisk «trip» og etter hvert likner mer og mer på et slags grådighetens forskrudde tivoli-mareritt – er en genistrek. Med formidable rolleprestasjoner og musikalhåndverk av rang er «Miss Saigon» på Folketeatret blitt en fulltreffer, men også et bevis på at historier noen ganger må endres for å kunne leve videre.