Mine barneskoleår var 60-tallet, en periode av livet der viktige vennskap knyttes. Alle kjente alle før skoleklokka ringte inn til første skoledag, med unntak av Harald. Familien på fire hadde nettopp kommet til Sørreisa, fra Ålesund. Harald og jeg ble fort gode kamerater, like høye, tynne og skranglete. Han bodde en kilometer hjemmefra, og jeg gikk ofte innover til Nordhaug på besøk. Utenfor stod gjerne solide grålodne Rex og kjedet seg. Han slet i båndet, hoppet og spratt, full av forventning når han fikk øye på meg nedi skogholtet. For han kjente ritualet godt: Full pinne med herjing og dytting og knuffing og knurring. Etter ti minutters basketak var vi fullstendig utslitt.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
