Tidlig i mars delte den amerikanske fagforeningen for manusforfattere – Writers Guild of America (WGA) – ut sin årlige pris for fremragende prestasjoner innen film, tv, radio, nyheter og dokumentar. Prisutdelingen var på mange måter som alle andre prisutdelinger: I salen satt mennesker med forventningsfulle ansikter rettet mot scenen. Lange takketaler ble holdt av emosjonelle prismottakere med svetteperler i panner av varmen fra lyskasterne.
Men i motsetning til Oscar-utdelingen var glamfaktoren totalt fraværende. Lokalet var trangt, og de runde bordene, dekket til festmiddagen som ventet, var plassert så tett at stolryggene nesten møtte hverandre. Her var ingen designerkjoler – kvinnene var kledd i nøkterne blazere – og ingen av prisvinnerne denne kvelden ville blitt gjenkjent av den gjengse amerikaner på gata. Likevel var altså rommet fylt opp av hjernene bak de aller beste filmene, seriene og dokumentarene Hollywood produserer – som forfatterne av «White Lotus», «The Bear» og «Everything Everywhere All At Once».
Mot slutten av kvelden skulle æresprisen deles ut. Og det var først da kvelden gikk fra å være en tradisjonell og vanlig prisutdeling, til at stemningen snudde på en helt spesiell og uventet måte.
På scenen sto prismottaker Charlie Kaufman, manusforfatteren bak filmer som «Being John Malkovich» (1999), «Adaptation» (2002), «Eternal Sunshine of the Spotless Mind» (2004) og «Synecdoche, New York» (2008). Stemmen hans skalv. Ikke av nervøsitet, til det har Kaufman vært for lenge i gamet, men av engasjement for budskapet sitt. Det Kaufman gjorde denne kvelden, var å rette knallhard kritikk mot Hollywoods maktstrukturer:
«Vi læres opp til å tro at det vi gjør, er underordnet det de gjør», sa han – med henvisning til lederne for strømmeselskaper som HBO og Netflix – og fortsatte: «Men faktum er at de ikke kan generere noen ting av verdi uten oss.»
Rommet ble stille da Kaufman siterte poeten Adrienne Rich med dirrende intensitet: «Kunsten har ingen verdi hvis den bare dekorerer middagsbordet til den samme makta som holder den som gissel. Fortell ærlige historier! Verden er kaotisk, verden er vakker, verden er ufattelig komplisert, men vi har muligheten til å utforske den. Det er verden du er på jobb for!» Salen brøt ut i dedikert applaus.
Det Kaufman ikke nevnte, men som både han og alle de andre fagforeningsmedlemmene i salen hadde høyt oppe i bevisstheten denne kvelden, var de knallharde kontraktsforhandlingene foreningen hadde i vente, med Writers Guild of America på den ene siden og Hollywoods mektigste arbeidsgivere på den andre – Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP). Strømmetjenestene, franchisene og «brandopics»-produksjonene som har gjort sitt inntog i Hollywood de siste årene, har nemlig snudd opp ned på vilkårene for manusforfatterne i bransjen. For ikke å snakke om trusselen fra kunstig intelligens (KI).
KI kan komme til å endre premissene for tekstforfattere og skuespillere verden over. Det er nemlig ikke lenger så sikkert at strømmetjenestene trenger virkelige mennesker for å «generere noe av verdi», i hvert fall ikke hvis «verdi» betyr «penger». Den dagen lederne for Netflix, HBO og Hulu mener at verdien like så godt kan genereres av KI, har fagforeningene i film- og tv-bransjen mistet sitt viktigste forhandlingskort. Det er derfor det er så viktig at nye avtaler framforhandles.
18. april i år gikk manusforfatterne i Hollywood ut i streik. 17. juli fikk de selskap av det amerikanske skuespillerforbundet SAG-AFTRA (Screen Actors Guild-American Federation of Television and Radio Artists). Hele Hollywood er dermed satt på pause for første gang siden 1960. Men selv med Hollywood-kjendiser som Jessica Chastain og George Clooney på laget er det sterke krefter fagforeningene kjemper mot.
Torsdag denne uka hadde sesong 2 av «The Bear» premiere på Disney pluss. Serien har et bakkenært og hyperrealistisk perspektiv på arbeiderklassekamp i dagens USA, og det er blant annet dét som gjør den til en kommersiell suksess.
En av seriens manusforfattere, Alex O’Keefe, ble intervjuet av The New Yorker like før streiken begynte. Smokingen han hadde hatt på seg under WGA-utdelingen – da teamet hans vant en av de prestisjetunge prisene – var kjøpt på kreditt, fortalte han. Og mens O’Keefe jobbet med showet, hadde han ikke råd til å varme opp leiligheten sin og måtte arbeide fra et lokalt bibliotek.
«Det eneste økonomiske målet jeg har, er å bli en del av middelklassen», fortalte han til avisa. «Men det er liksom noe som alltid har vært utilgjengelig for meg, og når man i tillegg kommer fra fattigdom … Jeg trodde at vi [manusforfatterne, red.anm.] kom til å bli behandlet mer som samarbeidspartnere. Men det er bare et samlebånd.»
Når det kommer til rettighetsutfordringene som skuespillere står i akkurat nå, likner de mer på handlingen i en dystopisk Kaufman-film eller en «Black Mirror»-episode enn noe som faktisk hører virkeligheten til. Store strømmeselskaper har allerede bedt om tillatelse til å skanne statisters kropper og ansikter for honoraret av én dags arbeid. Deretter skal selskapene ha retten til å generere KI-produserte digitale avatarer av kroppene, «for all ettertid, i hvilket som helst prosjekt, uten videre samtykke og uten kompensasjon».
Hovedforhandleren for SAG-AFTRA, Duncan Crabtree-Ireland, mener forslaget er hårreisende. For skuespillerne må det hele oppleves som om virkeligheten plutselig er forvandlet til et horroraktig KI-multivers. Men monsteret er stort denne gangen, og utfallet av streiken fortsatt usikkert.