Et gitarriff mellom to skudd. Kuler og toner hopper og faller om på den varme sanden. Ropene kveles i møte med den musikalske klagen som kommer fra Saharas territorium. Tinariwen tar gitaren, soldaten legger fra seg våpenet. Blues og djevelen går hånd i hånd!
Ungdom i Sahara, vi forteller deg hvordan det er.
Du må ikke tvile på vår egnethet eller tro at vi er ute av stand til å kjempe.
Verden der ute er mer avansert og mektig enn vi er,
fordi den våknet før vi gjorde det.
Nå skal vi selv våkne.
Vi har lært å bruke andre våpen enn de våre forfedre testamenterte til oss.
(Fritt oversatt fra sangen «Timadrit in Sahara» av tuareg-gruppen Tinariwen)
Dagens Niger var en gang et territorium hvor gull, salt og slaver som skulle til de store afrikanske imperiene ble fraktet gjennom. På 1300- og 1400-tallet var dette territoriet under kontroll av det islamske riket Mali. Franskmennene kom til regionen rundt 1890. Ved å slå sammen forskjellige deler av et enormt område, lagde de franske koloniherrene et nytt land; Niger. Landet ble integrert i Federation of French West Africa i 1922.
«Nå forsøker franskmennene å bevare sitt territorium i Afrika»
Det nylige statskuppet i Niger er knyttet til en lang historie med kolonivold, plyndring og fordrivelse av lokalbefolkning, i en region som ble formet som følge av kolonisering. «Et smalt, langstrakt, utstrakt territorium, i utkanten av Nigeria og ørkenen, et fattig og beskjedent territorium som publikum ignorerer, og som pressen aldri snakker om …» rapporterte generalguvernøren Ponty om Niger i en rapport til den franske ministeren for kolonier den 28. juli 1914. Generalguvernøren må ha vært en dårlig økonom, siden den nigerske mineralindustrien i stor grad er basert på uran.
Nigers uranforekomster ligger i sentrum av landet, et ørkenområdet ved veien som forbinder Agadez med Arlit. Utnyttingen av uran begynte kort tid etter landets uavhengighet i 1960, under presidentskapet til Hamadi Diori, som så på det edle metallet som nøkkelen til utviklingen av den unge republikken. Frankrike fikk raskt de facto monopol på produksjonen av nigersk uran. Dette skjedde samtidig som Frankrikes sivile og militære atomprogrammer førte til stor etterspørsel av uran.
Ved slutten av andre verdenskrig ble Niger til et oversjøisk fransk territorium, og 18. desember 1958 ble landet selvstendig. Som vanlig sørget Frankrike for å undergrave regjeringsovergangen ved å få innsatt Diori, en marionett som signere avtalen L’Organisation Commune des Régions Sahariennes (OCRS) i mai 1959. Dette var et fransk prosjekt for å danne en Sahara-stat som dekket fire millioner kvadratmeter territorium, og som inneholdt metallholdige mineraler, hydrokarboner, kull og underjordisk vann som Frankrike ønsket å utnytte til en lav pris. Dette «franske Sahara» hadde ambisjon om å være et territorium administrert fra Paris, et ny-kolonialt prosjekt som ga Frankrike monopol på naturressurser allerede før avkoloniseringen hadde startet.
En menneskelig katastrofe skjer under gjennomføringen av OCRS, møtt med internasjonal likegyldighet. Frankrike innførte en rekke konvensjoner som regulerte tuaregenes nomadiske bevegelsesfrihet. Dette skjedde blant annet ved å isolere ulike tuareg-stammer fra hverandre. Ved bruk av splitt og hersk-teknikker satte Frankrike ulike tuareg-stammer opp mot hverandre. Dette folket, som ikke lenger var fritt under Sahara-himmelen, befant seg fengslet i territorier trukket opp av kolonimakten. Medlemmene av Tinariwen-gruppen nevnt ovenfor, er etterkommere av disse stammene som ofte lever i eksil.
OCRS-prosjektet ble avsluttet i 1963, takket være den maliske presidenten Modibo Keita som tvang De Gaulle til å oppløse prosjektet. Dette franske tilbakeslaget hindret på ingen måte de ny-koloniale ambisjonene som Frankrike hadde hatt i årevis. Dette førte til ustabilitet i regionen, som igjen har ført til riggede valg, militærkupp og en udemokratiske utvikling, som fortsatt hindrer den økonomiske uavhengigheten overfor Frankrike.
Etter det skandaløse prosjektet «Francafrique», fortsetter Frankrike likevel med det historikeren David Todd kaller for «uformell imperialisme». Frankrike har allerede mistet Algerie, Indokina, fem indiske handelsstasjoner, samt styringen av Syria og Libanon. Nå forsøker franskmennene å bevare sitt territorium i Afrika. Da Frankrike ga uavhengighet til de afrikanske landene, innførte franske myndigheter avtaler som i dag begrenser militære, økonomiske og diplomatiske muligheter for de tidligere koloniene. I dag er imidlertid land som India og Kina i ferd med å bli en hodepine for Frankrike. Disse landene sees på som seriøse konkurrenter i regionen. Regjeringen i Niamey, som kjenner til den internasjonale interessen for regionen, forsøker å reforhandle sine kontrakter for på den måten å komme ut av det franske grepet. Land i Sahel-Sahara-området henvender seg til nye parter, for å unnslippe den franske imperialismen. Kuppet i Niger er en konsekvens av Frankrikes mislykkede imperialistiske ambisjoner.
Den nigerske nasjonalsangen «La Nigérienne» er skrevet og komponert av tre franskmenn. «Timadrit in Sahara» burde bli den nye nigerske nasjonalsangen, for en lysere fremtid.