Anmeldelse

Louise Bourgeois & Co

Med «Louise Bourgeois. Imaginære forbindelser» viser Nasjonalmuseet kunsthistoriske muskler institusjonen bør bygge videre på.

Kåre Bulie
I sentrum: Selv om «Louis Bourgeois. Imaginære samtaler» er en gruppeutstilling, preges den av hovedpersonens insisterende røst. Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse fra The Easton Foundation, BONO og VAGAI sentrum: Selv om «Louis Bourgeois. Imaginære samtaler» er en gruppeutstilling, preges den av hovedpersonens insisterende røst. Foto: Annar Bjørgli, Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse fra The Easton Foundation, BONO og VAGA

Louise Bourgeois. Imaginære samtaler

Nasjonal­museet i Oslo

Kuratert av Andrea Kroksnes og Briony Fer

Står til 6. august

Det begynner med en serie skrik. Til venstre henger et av Francis Bacons malerier av en pave med gapet åpent. Til høyre opptrer Edvard Munchs «Skrik»-motiv, et Diane Arbus-fotografi av et opprørt kvinnelig vitne til et mord og et maleri signert hovedpersonen selv, Louise Bourgeois (1911–2010), som også dét forestiller en skikkelse med gapende munn. Midt i rommet ruver et skaplignende objekt med et rosa, hengende hode i.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Mer fra Klassekampen

Homo politicus

Israel tar ikke bare livet av pale­sti­nere. Ytrings­fri­heten i Vesten kan gå med i dragsuget.

Musikk

Rasmus Rohde fra «Verdens beste band» tror ikke folk får med seg ny barne­mu­sikk. Kultur­jour­na­listikk på barne­kul­tur er minimal, mener han.

Kronikk

Karl Ove Knausgård vedgår at han «ikke kan noe om datatek­no­logi» – i likskap med humanistar flest.