Anmeldelse

Fløyter og fallos

Ole Anders Tandberg mener «Tryllefløyta» kan gi svar på livets store spørsmål. Men oppsetningen hans er først og fremst pompøs og selvtilfreds.

Mariken Lauvstad
Gimmick: Ole Anders Tandbergs «­Tryllefløyta» har blitt regiteater på syre­tripp med endeløse gimmicker – som den dansende hærskaren av brunbjørner. Foto: Erik BergGimmick: Ole Anders Tandbergs «­Tryllefløyta» har blitt regiteater på syre­tripp med endeløse gimmicker – som den dansende hærskaren av brunbjørner. Foto: Erik Berg

Tryllefløyta

Av Wolfgang Amadeus Mozart og Emanuel Schikaneder

Regi og scenografi: Ole Anders Tandberg

Kostyme: Maria Geber

Koreograf: Anna Koch

Med: Charlotte Frogner, Pål Christian Eggen, Vetle Bergan, Ina Svenningdal med flere

I 2011 satte Ole Anders Tandberg opp «Trollflöjten» ved Kungliga Operan i Stockholm. Forestillingen fikk ujevne anmeldelser, men solgte godt, og fikk en «ønskereprise» i 2019. Hele tolv år etter premieren er «Trollflöjten» nå omarbeidet til musikkteater og oppført på Det Norske Teatret. Hvorfor er ikke helt enkelt å få grep om.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Mer fra Klassekampen

Politikk

Kari-Anne Opsal fikk et lite sjokk da hun skjønte at Arbei­der­par­tiet vurderte henne som parti­sek­retær.

Essay

«Thomas Mann stjal både setninger og ideer fra sine norske favo­ritt­for­fat­tere»

Sakprosa

Verken kritikken av post­modernismen eller røttene i pietismen stikker særlig dypt i de to nye Toril Moi-bøkene.