Trykker hardt på gass­pedalen

Pustepausene man er vant til fra nordisk samtidsdans, er det få av i «Wakatt». Koreograf Sergé Aime Coulibaly og hans Brussel-baserte kompani Faso Dance Théâtre har skapt et mettet uttrykk fylt av symbolikk og sprengkraft. Den komplekse og surrealistiske koreografien bringer oss nærmere koreografens fødeland Burkina Faso – både politisk og spirituelt.

I dette gjestespillet, vist under festivalen Oslo World, beveger utøverne seg sakte mot en stor, gul bue bakerst på scenen. Med beina trygt plantet i «jorda», mørkebrune plastbiter som dekker gulvet, vender de seg mot «sola» slik planter gjør for å danne energi. Under oppladningen dukker et hode dekket av en plastpose opp av møkka. Kroppen dirrer intenst, som om han utsettes for tortur. Sett i sammenheng med en annen utøvers lakserosa Che Guevara-skjorte er det fristende å tolke det som en referanse til Burkina Fasos nasjonalhelt Thomas Sankara (1949–87), ofte omtalt som Afrikas svar på den kubanske geriljalederen. Sankara innførte flere populære tiltak, som å øke leseraten, dyrke skoger, vaksinere befolkningen og forby omskjæring av kvinner. Ved å omdøpe landet fra Øvre Volta til Burkina Faso ble han et symbol på motstanden mot fransk kolonialisme.

Danserne sparker, slår og lugger en av utøverne. Er dette hevnen over Blaise Compaoré, den burkinsk presidenten som nylig ble dømt for å ha drept Sankara, og som styrte landet med jernhånd fra 1987 til 2014? Eksoslignende røyk fra den opprevne «jorda» sprer seg i salen og skaper en kvelende følelse. Den idylliske «savannesola» gir ikke et harmonisk bilde av Afrika, men blir bakteppe for en dans med dystopiske undertoner.

Men forestillingen går seg likevel ikke vill i en lidelseshistorie. En mørk lyssetting skaper et sceneskifte fra urban maktkamp til landlig mystikk. Med sine unisone bevegelser sender danserne tankene til ritualer der tenåringsgutter føres inn i skogen for å markere overgangen fra barn til voksen. Det sakrale høydepunktet kommer når en gigantisk figur med brun maske av tre utfører en heseblesende dans med lynraske fotbevegelser. Det ligner danseformen zaouli fra nabolandet Elfenbenskysten, en maskert dans som står på Unescos liste over immateriell verdensarv.

Mange av danserne har solopartier, men det oppleves noe ubalansert at mennene gjennomgående havner fremst. Etter hvert blir en kvinnelig utøver plassert på toppen av en gigantisk gullhaug. Iført heldekkende sort kjole vokter hun over sine barn som mitokondrie-Eva, den afrikanske kvinnen det antas at mennesket stammer fra. Scenen er viktig, men tar her mer form av en ettertanke og kunne med fordel kommet tidligere i forestillingen.

Plutselig står en utøver med bombevest i ro mellom de energiske danserne, og snart dukker flere opp med gisselmasker. Siden 2015 har al-Qa’ida og Isil destabilisert Burkina Faso, og to millioner mennesker lever på flukt. Mange burkinere har sett seg lei på den gamle kolonimakta Frankrike og ser østover for en løsning på den krevende sikkerhetspolitiske situasjonen, slik en danser gjør når hun roper etter «Vladmir!». Inn i forestillingen veves geopolitikk, kolonialisme, kald krig og væpnede konflikter.

«Wakatt» lar oss sjelden trekke pusten, og dens surrealisme er en drømmetydning verdig.