Akkurat nå

Det vrengte seg inne i meg idet han skrevet over den lille kroppen som lå på grusen i skolegården. Vi sto rundt og så på mens han holdt ham nede. Ingen grep inn. Etter hvert løp noen for å hente en lærer, vi andre ble stående. Han løftet blikket opp fra offeret og så seg rundt. Blikkene våre møttes i noen sekunder før han flirte og snudde seg tilbake til offeret. «Si unnskyld!» avkrevde han, mellom slagene, som ble avlevert med en pinne. En lærer dukket opp etter det som føltes som en evighet, og seansen var over. Den lille gutten gråt. «Han er broren min», forklarte angriperen, som om det skulle avvæpne handlingene hans, gjøre dem mer vennligsinnede eller uskyldige. Selvsagt var det motsatt.