En lyd er blitt hengende igjen fra barndom og oppvekst – som er meget lenge siden – det er lyden av årenes lille smell mellom tollepinnene mens sjekta sakte kløver vannflaten, en ujevn rytme i det jeg løfter årene opp av vannet, bøyer meg fremover og dypper årene ned i sjøen nok en gang og ror videre. Det er en lyd som kan minne om hjerterytmen hos alle mennesker. Åretakenes monotone kraft bærer gjennom ulike forstyrrelser både fra sjøen og fra luften der måker, terner og tjeld hensynsløst kjekler med vinden og med hverandre.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
