H immelen var grå som skipsmaling. Høstregnet raslet i vinduskarmen og hadde tilsynelatende ikke tenkt å avta med det første. Paraplyen min sto heldigvis og ventet i den uthulte elefantfoten nede i entréen. Jeg sto og kikket skrått ned mot Slottsparken da min vert Oberon Qvist kom opp i tårnværelset. Han satte fra seg et brett med to kopper te, sukkerskål og fløtemugge i sølv.
Ser ikke skogen
