Akkurat nå

Etter at Diego sluttet å komme på besøk har jeg tenkt at han var ensom, og at det var derfor han ble hos meg så kort. Jeg forvekslet Diegos ensomhet med intellekt, og derfor tiltrakk det meg. Jeg ville ha mer av det, så jeg lærte ham å kjenne, fant måter å fremprovosere det på. Det triste draget over ansiktet når han snakket om ting som egentlig ikke har betydning. Og jeg har tenkt at ensomheten hans bare lot seg distrahere i kortere perioder før den fant ham og krevde at han skulle bevege seg videre til neste skjulested. Jeg vet ikke om det er riktig, men hvis det er riktig, gir det mening, for tidspresset lå over oss som i en gjemselslek, og slutten kjentes hele tiden innenfor rekkevidde. Vi holdt oss for det meste i leiligheten min.