Mange trodde at ytringsfrihet var retten til å ytre seg uten å bli forfulgt og straffet for det. Det var før. Ting har blitt veldig uklart. For eksempel er det mange som tror at de nå skal kunne si hva som helst, uten å bli emosjonelt eller sosialt straffet for det. En slags æ-bæ-jeg-kan-si-hva-jeg-vil-lufta-er-fri-for-alle-innstilling står mot retten til å være følsom. Var det dette våre ærverdige forfedre mente å gi oss? Vi må finne ut hvor grensa går. Er en fis en ytring? Betyr det at man kan fise hvor som helst i det offentlige rom? Følgelig: Hvis mange på en gang fiser høyt og stinkende på sine politiske meningsmotstandere, er det da et angrep på ytringsfriheten hvis noen ber dem gå? Eller hvis sosiale signaler får dem til å føle at de stigmatiseres for sine ytringer? Heldigvis trenger vi ikke utforske ytringsfrihetens grenser på den politiske arenaen, for vi har kunsten. Hvor verdifullt er det å greie å holde odør og sekreter utenfor den politiske debatten så langt det lar seg gjøre, herr sløseriombudsmann? Jeg tror ikke vi kan få satt en høy nok pris på det. Men i kunsten og på film er fising greit. Grensen går heller ikke ved sex, blod, vold eller snuff. Jeg kom over en zombiefilm som ble forbudt på en rekke festivaler, og tenkte så det knakte på hva de kunne ha greid å tematisere. Filmplakaten viser en råtnende ung mann med røde roseblader strødd over seg, og det var visst en homofil zombie. En dokumentarskaper som fulgte livet til den homofile zombien rundt i Berlin, og grensa for både meg og filmfestivalene gikk ved utforskingen av de mangfoldige penetrasjonsmuligheter som oppstår når man har med et oppråtnende lik å gjøre. Se der ja – nå har du også behov for å vaske hjernen din. Men jeg hadde lov til å si det! Yay, ytringsfrihet. Hærverk