Plutselig blir morgenene lange. Vi står seint opp, dagen stritter imot å skulle komme i gang, morgenen strekker seg så langt utover den klarer, og må til slutt gi etter for dagen som kommer inn fra den andre siden av døgnet og tar over. Vi er på øya der tida virker på en annen måte, der tida slynger seg gjennom generasjoner, og der minuttene kryper sakte bortover, eller innimellom gjør hopp og skyter av gårde framover. Jeg sluttet å bruke klokke for lenge siden, for tida er ikke det den utgir seg for å være.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
