For ti år siden bodde jeg en vinter i Buenos Aires. Jeg ble kjent med en eldre litteraturprofessor som het Elsa, en blodrød kulturradikaler som hadde opplevd både den fascistiske juntaens tid og kapitalismens klør i Argentina. I tillegg til litteratur og politikk snakket vi om en annen felles lidenskap: tango. Hun forklarte meg at for henne var dansegulvet helt fritt. Der kan jeg til og med danse med en fascist, sa hun, jeg gir faen, så lenge de kan danse.
Morten Traavik har beveget Sløseriombudsmannnen mer enn han har beveget scenekunstfeltet.