Sola har kommet og byen våkner. «Oslo åpner seg selv, enten vi vil eller ikke», sier NHO til NRK i truende ordelag. Men byen jeg ser minner mer om en katt som strekker på seg, enn en bølle som albuer seg fram. Folk sitter i parkene og går i marka. Stadig oftere ser jeg noen stoppe og slå av en prat, og jeg blir glad. Kall meg Charter-Svein, men jeg har blitt så trist og lei av denne selvpålagte lukkingen, avstanden, frykten i kroppen når noen trår for nære, følelsen av å tenke i en trang boks og snakke i et ekkokammer, der hvert avvik slås ned på.