Akkurat nå

Brølet fra Drammen. Det har skjært seg inn i øregangene. Jeg har nå sett to sesonger av «Jordmødrene» og fire av «Fødeavdelingen». Jepp, jeg skal føde selv for første gang om to måneder, og jeg har lært at fødsel er forbundet med smerte. Det har særlig Brølet fra Drammen vist meg. Hun kom inn på Buskerud sykehus som førstegangsfødende med et par centimeter åpning i mormunnen, bare. Hun fant seg fort til rette, jazza og prata i vei med jordmødrene. Stemmen er mørk og grov, og dialekta brei. Hun legger ut om tatoveringene og piercingene sine, at ungen skal ut der den kom inn, det ække no å gjørra med det, at hun har masa på typen for å få han til å slutte å røyke. Og så ler hun en rå latter, og jordmødrene ler, og det er god stemning på fødestua. Men så, dere. Så tar riene seg opp. Og de varer. Og varer. Førstefødsler kan være seige, og dama skal ligge og vræle av smerte i et døgn, hun. Og så starter fødselen! «Som å presse en melon ut av anus» og alt det der. Når barnet endelig er på vei ut, ljomer det sånn at tapetet skaller av sykehusveggene.