Sist uke fikk Klassekampens lesere en innføring i helsetips fra antikken. Her skal vi fortsette med middelalderens oppskrifter på et godt liv. Renessansens lærde skapte et inntrykk av at de hadde gjenoppdaget antikken etter tusen års ignoranse. Dette kunne nok fungere som slagord, men rett var det ikke. Middelalderens kultur bygde videre på den antikke, også innenfor medisin og helse. Fortsatt var Galen den store medisinske autoriteten, og læren om balansen mellom de fire kroppsvæsker og temperamenter stod sentralt. Sjekk bare denne beskrivelsen fra den islandske Fostbrødrenes saga da Torgeir Håvarsson fikk høre om at faren var blitt drept: «Ikkje raudna han, for sinnet fór ikkje i holdet på han, og ikkje bleikna han, for hatet sette seg ikkje i brystet på han, ikkje blåna han, for vreiden sette seg ikkje i beina på han.» Torgeir klarte å holde balansen, selv stilt overfor en så stor påkjenning.
I middelalderen møtte det kristne idealet om kroppslig selvtukt den verdslige dyrkingen av kroppen som et tempel.
Schizofrent kroppsideal
