Det er helg. Jeg vet jeg har ting å gjøre, jeg har en rolle å fylle. Jeg må komme meg ut, jeg må gjøre det samfunnet krever av meg. Jeg tar en lett jogg ut i bakgården og finner frem den gamle DBS-en, som fortsatt er helt uten ytre staffasje. Med mindre du regner den skjeve ringeklokka, som nesten forsvant ved forrige trikksporuhell. Ingen batterier, ingen el, og fyller dermed ikke rollen som en sann Oslo-elite-panservogn. Skitt au, jeg legger meg ikke opp i distriktsrepresentantenes lefling med en batterilldreven livsførsel heller. Her handler det om det store bildet, de store skillelinjene. Sentrum mot periferi, næring mot kapitalforvaltere. Nok en dag i maktens korridorer, også kjent som Oslo sentrum.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
