Jeg har alltid vært glad i folk. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt gode venner, et stort nettverk – rett og slett et rikt sosialt liv. Jeg har vært såpass sosial at jeg nå er godt etablert som sosionom og lokalpolitiker i bydelen min. Til tross for alt dette sosiale har det alltid vært en gruppe mennesker som har vært i en fremmed og myteomspunnet skygge for meg, nemlig seniorer. Med seniorer mener jeg de som drikker kaffe fra porselensservise, de som har tynne håndledd, grå pupiller og støttestrømper, den eldre garde – de som bygget landet. Jeg har lidd av frykt for seniorer, muligens en seniorfobi.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
