I bondegården jeg stadig besøkte i min ungdom var kjøkkenet det største rommet. Det var der livet innendørs fant sted, der det ble laget mat, der man satt benket rundt langbordet til alle måltider, der det ble servert kaffe når noen stakk innom, der praten, latteren og samværet satt i veggene. Kort sagt – kjøkkenet var husets hjerte. Det vesle rommet ved siden av ble kalt kammerset. Det ble lite brukt, bare ved spesielle anledninger. Derfra var det dør inn til storstua, hvor alle møblene var dekket med hvite laken. De kom bare av en gang i året: Til jul. Da ble det fyrt opp i ovnen, slekt og venner andektig samlet om julebaksten. Resten av året var rommet ikke i bruk.