Vi stiller ofte opprør som kontrast til politikk, dels fordi opprørere ofte er marginaliserte politiske aktører, dels fordi de benytter voldelige virkemidler. Men hvor går grensen? Historiker Patrick Lantschner har studert italienske bystater i senmiddelalderen og mener at det vi kaller opprør ikke bør anses som brudd med det normale politiske livet, men snarere var «en intensivering av eksisterende forhandlingsprosesser som vanligvis fant sted mellom de mange deltakerne og arenaene i byens politiske struktur.»
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
