De aller fleste har hørt om tannlegeskrekk. Men jeg er i ferd med å utvikle en annen form for skrekk: Frisørskrekk. Etter lang tids vegring har jeg tatt mot til meg, og tar en drop-in-time på vei hjem fra jobb. Jeg ønskes velkommen av varme smil, kaffe og lesestoff. Til tross for hyggen, klarer jeg ikke å senke skuldrene. Jeg vet hva som venter. Det er ikke saksa jeg frykter. Ikke den store hårføneren. Heller ikke damene ved siden av meg som ligner romvesener med lag på lag med aluminiumsfolie og blekemiddel i håret.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
